Det var med stor sorg jeg fikk meldingen om at Ludvig Karlsen var død. Jeg fikk gjennom sist helg rapporter om situasjonen, og fikk sendt mine hilsener tilbake. Jeg var således forberedt på at livet for Ludvig Karlsen ebbet ut. Likevel er savnet og tomrommet stort.
For Ludvig Karlsen var et stort menneske. Og han har stått i spissen for et arbeid av uvanlig stor samfunnsmessig betydning. Derfor fant vi i Regjeringen det riktig å hedre hans minne gjennom at begravelsen skjer på Statens bekostning.
Jeg hilser fra Regjeringen og takker for Ludvig Karlsens mangeårige innsats for rusmisbrukere og andre som befinner seg nederst på samfunnsstigen. Samtidig tillater jeg meg å gi den hilsenen et mer personlig preg, siden jeg har hatt gleden av å kjenne Ludvig i ca. 20 år.
Jeg ble nemlig fascinert av Evangeliesenteret og Lise og Ludvig Karlsens arbeid helt fra jeg var med på en av deres første landskonferanser på midten av 80-tallet. Som utdannet prest i Den Norske Kirke, og med en annen kirkelig bakgrunn enn Pinsemenigheten, ble jeg likevel fascinert av den direkte og frigjorte stilen og møteformen jeg her fikk erfaring med. Men aller mest ble jeg berørt av den hjertevarmen og omsorgen for de svakest stilte som lå bak. Jeg deltok etter hvert på flere konferanser og møter i regi av Evangeliesenteret. Jeg spøkte ofte med Ludvig omkring det at han ville bruke en "tørr statskirkeprest" som meg i sin virksomhet. Men det var til gjensidig glede.
Jeg fikk også sterke møter med flere av dem som har fått hjelp og et nytt liv gjennom det uegennyttige arbeid som er drevet av Evangeliesenteret. Det f.eks. å oppleve flere av disse komme til andakter i Stortinget, og fremføre sine vitnesbyrd om Jesus og sitt nye liv, beveget mange av oss. Vi så det strålte ut av ansiktene som var sterkt preget av et hardt liv under rusgiftenes herjinger.
Evangeliesentrenes virksomhet vokste, og jeg ble etter hvert overbevist om at dette var av så stor samfunnsmessig betydning at det fortjente statsstøtte. Det var en glede å få arbeide fram en beslutning om dette. Jeg glemmer ennå ikke da jeg ringte til Lise og Ludvig like før Julaften etter at vi gjennom den såkalte salderingen av budsjettet på tampen av året hadde fått inn den første beskjedne statsstøtten. Ludvig ble nesten taus, og nevnte det flere ganger som en av de største julegaver han noensinne hadde fått.
Som vi alle vet hadde Ludvig en personlig bakgrunn som gjorde at han fikk en spesiell kontakt med de russkadde og utstøtte i samfunnet. Han gikk inn i Oslos fengsler og beveget hjertene til noen av de tøffeste av de innsatte. Han oppsøkte de utslåtte sprøytenarkomane og alkoholiserte. Derfor er det mange som sørger i dag, både på Plata og ved Eika ved Akerselva her i Oslo og andre oppholdssteder for vanskeligstilte.
Ludvig ble et forbilde for dem. Han viste hvordan et menneske kan reise seg og forandres fra å være en utgiftspost til å bli en inntektskilde på offentlige budsjetter. Men først av alt var det kjærligheten til medmennesker som drev ham, ut fra hans egen kjærlighet til sin Herre og Frelser. Selv var Ludvig et levende vitnesbyrd om kjærlighetens gjenskaperkraft.
Det er uvanlig at en tidligere kriminell og rusmisbruker får Kongens fortjenestemedalje i gull og får begravelse på Statens bekostning. Men så var jo også Ludvig Karlsen et uvanlig menneske. Gjennom dette har vi ønsket å markere også den samfunnsmessige betydning av at mennesker blir oppreist til et nytt liv.
Det falt alltid naturlig å snakke om Lise og Ludvig sammen. Dere var ett ikke bare som ektepar, men også i den felles gjerning dere sto i. Nå er Ludvig flyttet høyere opp, som han gjerne selv talte om. Ingen kan erstatte ham. Men det er mange som vil stå videre sammen med deg, Lise, og de øvrige medarbeidere i Evangeliesenteret for å drive denne verdifulle virksomheten videre. Det er også den beste måten vi kan hedre Ludvig Karlsens minne på.
Jeg lyser fred over Ludvig Karlsens gode minne.
VIRKSOMME ORD