Vi er midt i ski-VM og jeg har inntrykk av at mange av våre journalister henfaller til å tro at alle er sportsjournalister, for spørsmålene jeg fikk etter det som skjedde i København var, fra nesten alle sammen: «Hva føler du nå?». Og det jeg svarte på det, det var at jeg følte sorg og sinne. Og det jeg svarer i dag, det er at jeg føler takknemlighet og håp.
Da jeg fikk en telefon i bilen tirsdag formiddag av en ung, og lys i stemmen, pågående, offensiv ung dame som sa hun het Hajrah, svarte jeg på spørsmålet hennes om jeg syns dette her ville være en god idé -- å samle muslimsk ungdom utenfor synagogen i en støttemarkering. Min første respons var at jeg sa: «Ja, hvis det kommer tredve stykker, så er det nesten litt mot sin hensikt. Skal dere gjøre noe sånt, må dere fylle gata.» Og det har dere faktisk klart.
Den jødiske menigheten i Oslo er en bitteliten menighet. Hele den jødiske minoriteten i Norge, er liten -- liten og sårbar. Vi er kanskje et eller annet sted mellom 1300 og 1500 jøder i Norge. Man skulle ikke tro at det kunne eksistere antisemittisme i et land med så få jøder, det er omtrent ingen jøder tilstede i det hele tatt.
Det dere gjør her i dag, det fyller oss med takknemlighet, og det sender et veldig sterkt signal til vår lille menighet om at vi ikke er alene.
Nesten alle journalistene som har stilt spørsmål, har spurt om frykten, og har gravd i frykt og angst. Og det å tro at man ikke er redd, det er jo så dumt. Så kan man ikke bare legge det som et premiss at frykten er der -- i varierende grad, selvfølgelig -- men frykten er tilstede. Og på den ene side må vi jobbe for sikkerhet, og det ordner stort sett politiet. Også må vi selv jobbe mot frykten. Og det å jobbe mot frykten alene, er ikke så lett. Det å jobbe mot frykten når man er sammen, det er veldig mye lettere. Så vi er takknemlig for at vi kan være sammen med så mange i dag.
Hvorfor har denne markeringen fått så stor oppmerksomhet, og ikke bare i Norge, men langt utenfor Norges grenser? Markeringen her er omtalt i aviser så langt vest som i Washington Post, og så langt syd som i Sør-Afrika, og så langt øst som i Russland, og alt midt i mellom. Og det er selvfølgelig fordi det er unikt. Det er unikt at muslimer står opp, i den grad, mot antisemittisme, og det fyller oss med håp.
Det er i takknemlighet til det norske samfunnet, og til heder og ære for det norske samfunnet, at slike ting kan skje i Norge. Nemlig at det er ungdom som på eget initiativ, uten organisasjoner i ryggen -- det er altså en grasrotaksjon -- som kan skje på denne måten. Og jeg tror at man igjen vil kunne si: «Look to Norway» etter det som har skjedd her i kveld.
Avslutningsvis har jeg bare lyst til å si, i tillegg til å være takknemlig, så er altså håpet slik at noen sier at uten liv, er det ikke håp, mens noen av oss andre sier at uten håp, så er det ikke liv. Og denne markeringen fyller meg med håp. Og hva er håpet? Jo, håpet er at vi klarer å kjempe mot fiendebildene. Det ungdommene som har tatt initiativ til denne markeringen har vist, det er nemlig at vi tar tilbake definisjonsmakten. Vi lar ikke ekstremistene få lov til å definere verken islam eller muslimer. Og dersom vi kan fortsette arbeidet med å bygge ned og bekjempe alle som forsøker å tegne fiendebilder, alle som forsøker å gruppetenke, så har vi kommet langt avgårde.
Vi har hatt dialog gående blant annet med Islamsk Råd Norge i flere år. Men det er en dialog på lederplan. Mitt håp er at dialogen nå kan både bli videre, med flere grupper og grupperinger, og dypere, slik at vi kan få dialoger på mange flere nivåer enn bare på ledernivå. Og dersom vi kan få til dette, så har vi vist verden utenfor Norge at det lar seg gjøre. Og alle de muslims-jødiske dialogene som har stoppet opp rundt omkring i Europa, dersom de kan komme i gang igjen, så er det utrolig hva vi -- hva dere -- har skapt her i Oslo i kveld.
Tusen takk!
VIRKSOMME ORD