Kjære pårørende og berørte
Deres Kongelige Høyhet
Stortingspresident
Statsminister
Kjære alle sammen.
22. juli er en dag som vi alltid vil forbinde med det grusomme og utenkelige som skjedde for fire år siden. Vi husker de lange timene fra da bomben smalt i Regjeringskvartalet til skuddene på Utøya. Vi husker redselen, usikkerheten og kaoset som fulgte.
En helt vanlig fredag ble plutselig til en av de mørkeste dagene i vår nasjons historie.
To dager etter angrepet stod Jens Stoltenberg akkurat her, ved denne talerstolen i Domkirken. Han sa: «Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har stått oppreist i en kritisk tid.»
Han hadde rett. I tiden etter angrepet fikk vi se noe av det fineste svaret vi har sett fra det norske folk. Vi opplevde den enorme kraften av å stå sammen. Hatet ble besvart med kjærlighet til hverandre. Hundretusener tok til gatene. Rosen ble et vakkert symbol og en fredelig protest mot ondskapen. Det norske folk, i by og bygd over hele landet engasjerte seg. Sammen markerte vi avstand fra gjerningsmannen, uavhengig av politisk ståsted, etnisitet, og religion. Vi kjente på en omtanke og omsorg for hverandre.
Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen. Der står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det».
Jeg tenker særlig på hvordan AUF har taklet tiden i etterkant. I en vanskelig tid stod dere sammen. Dere lot ikke hatet vinne. Mens hele nasjonens, ja, hele verdens søkelys var rettet mot dere, opptrådde dere modig og klokt da det krevdes som mest. Dere lot dere ikke knekke av gjerningsmannen.
Jeg vil i dag takke AUF for måten dere håndterte det verste angrepet på norsk jord siden krigen. Jeg vil også rette en spesiell takk til tidligere leder Eskil Pedersen. Ditt lederskap står det respekt av.
Det var ikke bare Utøya og ungdommer som ble angrepet denne dagen. I regjeringskvartalet satt det hardtarbeidende mennesker som sørger for at det norske samfunnet er blant de beste i verden. Bomben var et angrep på noe av det mest verdifulle ved vårt samfunn - mennesker i trofast tjeneste for å bistå sine medmennesker.
Mine tanker går i dag særskilt til de som ble direkte rammet av angrepene. Som mistet sine kjære, ble skadet eller opplevde terroren på nært hold. Vi som står rundt dere kan bare ane smerten.
I dagene og ukene etter tragedien ble vi alle bedt om å ta ekstra vare på dere som var berørte og pårørende. Den oppfordringen må fortsatt gjelde. For sorgen har ikke noe datostempel.
Jeg ønsker at vi som samfunn og felleskap må gjøre hva vi kan for å bedre hverdagen deres. Vi må fortsatt bry oss.
Jeg vil at dere fortsatt skal merke at vi tenker på dere. At vi står sammen med dere.
For meg og mange andre er det rommet vi i dag er samlet i - et godt sted å være på en dag som denne. Et rom som setter en himmel over livet.
I Bibelen står det: Det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, og en tid for å danse. Vi som står rundt dere ønsker å gråte med dere, le med dere, danse med dere og sørge med dere.
Vi står sammen med dere.
Vi vil aldri glemme det som skjedde.
VIRKSOMME ORD