For over hundre år siden bodde vaskekona Karoline Emilie Larsen alene med seks barn i en ettroms kommunal leilighet på Tøyen. Etter at mannen døde, så strakk ikke lønna til. En periode mottok hun offentlig støtte for at familien skulle få mat på bordet. Og med det ble hun fratatt stemmeretten. Fordi hun ble avhengig av fellesskapets sikkerhetsnett.
Men Karoline nekta å bøye nakken: Hun møtte opp ved valglokalet på Kampen skole i 1916 for å avgi sin stemme. Der ble stemmeseddelen inndratt. Og sammen med fem andre arbeiderkvinner klagde Karoline på avgjørelsen.
Jeg ble kjent med Karolines historie fordi det aller første forslaget Rødt stilte på Stortinget, var at vi i 2019 skulle markere 100 års-jubileet for at ALLE fikk stemmerett. Et avgjørende framskritt for folkestyret i Norge, som var i ferd med å bli glemt.
Karoline var selv med på å grunnlegge fagforeninga for vaskekoner. Hun er en av pionerene i arbeiderbevegelsen. Og klagesaken ble viktig fordi de som var blitt frarøvd stemmeretten, selv reiste kampen for likeverd og rettferdighet. Og 1919 vant de fram.
Men det hadde ingen andre partier tenkt på å markere. Tenk på det: At de som trenger demokratisk forandring mest, endelig fikk stemmerett, hadde ingen partier på Stortinget tenkt å markere. Ingen hadde tenkt å markere 100-årsjubileet for innføring av allmenn stemmerett! Ikke før Rødt kom inn på Stortinget, fremma forslaget, og fikk det vedtatt. Det har altså noe å si, hvilket av de rødgrønne partiene folk stemmer på.
Dette eksempelet minner oss om noe vi allerede veit: Arbeidsfolk har aldri fått frihet i gave fra de rike og mektige. Hvert skritt har blitt kjempet fram. Rettigheter og rettferdighet er ikke noe vi får, det er noe vi tar.
Kampen om stemmeretten er en historie om hvordan folk som ble tråkka på av politikken, selv reiste seg og slo tilbake.
Og det er jo det som er kjernen i vårt politiske prosjekt. At alle som får livene sine forandra av politikken, selv skal ha makt til å forandre den.
Det ble ekstra viktig da koronaen slo pusten ut av samfunnet i mars i fjor, og Stortinget måtte reagere lynraskt.
*
Jeg lurer på om noen husker Erna Solbergs første krisepakke? Det var egentlig ikke en krisepakke. Det var en drittpakke for arbeidsfolk og en gavepakke for bedriftseierne. Men den levde ikke lenge, for den møtte kraftfull motstand.
Fra blant andre Vivian.
Vivian, hun begynte å jobbe som frisør som 19-åring. Som 25-åring ble hun plasstillitsvalgt, og 20 år seinere meldte hun seg inn i Rødt.
I dag er hun fylkespolitiker, og kanskje først og fremst fagforeningsleder for frisørene i Fagforbundet.
Da koronakrisa rammet for fullt og regjeringa stengte ned landet, bekymra Vivian seg spesielt for en gruppe: Lærlingene. De jobber som regel hele stillinger, men som frisørlærling tjener du ned mot 50 kroner timen. Det er for lite til at du har rett på dagpenger.
Og Vivian ble ikke akkurat beroliget av regjeringas krisepakke.
For Erna Solberg hadde sagt at det ikke var aktuelt å endre på dagpengene. Hun sa vi skulle bruke de ordningene vi har. Som hun sa: «de samme som vi har brukt i alle andre tidligere kriser».
Men det skulle vi bli to om.
Etter en lang helg i mars, med forhandlinger på Stortinget nærmest til morgengry, sto Rødt sammen med de andre partiene om den første krisepakka. Og den var noe helt annet enn den pakka Erna Solberg hadde levert.
Inntektsgrensa, den ble senka, sånn at mange med lav lønn og løsarbeid kunne få dagpenger: Deltidsansatte, tilkallingsvikarer, midlertidige, innleide.
Og nivået for dagpenger, det ble økt, som Rødt hadde gått i spissen for. Det er jeg veldig stolt av. Erna Solberg måtte bite i seg ordene sine. Jeg tror heller ikke jeg overrasker noen ved å si at Rødt bidro til å gjøre økninga i dagpengene størst mulig, mens Frp ¿ ja, dere kan jo gjette.
Og Vivian, fagforeninga og lærlingene, fikk -- gjennom Rødt -- en helt egen ordning for lærlinger. Og dermed har flere tusen unge arbeidsfolk fått sikra inntekten sin gjennom krisa.
Vi så at det var mulig: At de som fikk livene sine forandra av politikken, selv kunne være med og forandre politikken igjen. Og husk: Det var jo aldri Høyres plan at de arbeidsledige og lærlingene skulle få mer hjelp. De måtte tvinges.
Noe sier meg at det vi var med å få til i krisepakka, ble litt for bra for noen partier. Vi ble i hvert fall kasta ut av de videre forhandlingene.
Men vi kasta ikke inn håndkledet av den grunn.
På vegne av alle som trenger vår stemme sloss vi videre og løfta nye krav. Rødt var første parti som la fram et eget koronaprogram, for arbeid, inntekt og velferd til alle.
Så veit vi jo at krisepolitikken etter hvert ble mer og mer lik vanlig høyrepolitikk. Og Frp har, med unntak av den første krisepakka, dessverre fått altfor mye makt over koronapolitikken. Det fikk ikke de rødgrønne gjort noe med rundt forhandlingsbordet. Men det skal vi heldigvis gjøre noe med til høsten, når vi sikrer et nytt flertall på Stortinget.
Men da må vi huske på en ting: det er ikke nok å skifte ut ministre. Det trengs også en ny politikk.
Koronakrisa har vist oss at ordningene for arbeidsledige var for dårlige før krisa traff.
Sånn kan det ikke fortsette. Vi veit jo hvor viktig et sterkt sikkerhetsnett er. Det frigjør oss fra frykten for at vi ruineres hvis vi mister jobben eller blir syk. Akkurat den frykten som gjør at mange står med lua i hånda, prisgitt sjefens velvilje. Så den tryggheten sikkerhetsnettet gir oss, gir oss også frihet -- ikke sant? Frihet til å si og mene det vi vil. Og frihet til å sette ned foten og kreve det vi har rett på. Frihet fra maktmisbruk og dominans.
Derfor vil Rødt styrke sikkerhetsnettet. Et nytt flertall må gjøre det økte dagpengenivået varig, det er spesielt viktig for alle lavtlønte.
Vi krever at ingen skal miste dagpenger eller arbeidsavklaringspenger uten tilbud om jobb, utdanning eller anstendig inntekt. Vi veit jo at folk ikke kommer i jobb bare de blir fattige nok, selv om andre tydeligvis tror det. Vi må bekjempe arbeidsledigheten -- ikke de arbeidsledige.
Også krever vi også at det skal bli et offentlig ansvar å sikre arbeid til alle. For hvis arbeid til alle er jobb nummer én, hvorfor overlater vi ansvaret til den dønn useriøse bemanningsbransjen? Det er jo oppskriften på sosial dumping, lønnspress nedover og mer usikre jobber. Derfor krever vi også at bemanningsbransjen forbys og kastes ut av det norske arbeidslivet.
Vi har fått til noe i Stortinget siste året, men vi må få til mye mer. Det trengs et tydelig brudd med høyrepolitikken. Derfor sender jeg en invitasjon til de rødgrønne partilederne, om å sette oss sammen, finne ut hva vi kan samles om, og fortelle innbyggerne hva de kan forvente etter valget med nytt flertall. Invitasjonen ligger klar her. Nå er den sendt. Vi må sikre at et nytt politisk flertall vil føre en ny politikk for å møte arbeidsledigheten, og sikre fast arbeid til alle som kan jobbe.
Det handler om frihet. Og det handler om å få ned forskjellene.
*
Selv om et virus ikke ser forskjell på folk, har pandemien rammet ulikt og økt klasseskillene.
Verdens ti rikeste har økt formuene sine med flere hundre milliarder dollar. De pengene ville aleine vært nok til å vaksinere alle menneskene på jorda.
Fikk dere forresten med dere hva Røkke sa i et intervju her om dagen? «Har du tjent mye penger, utover en viss mengde, er det ikke dine lenger. Det er samfunnsskapt. Du er et produkt av samfunnet» sa han. Og der har han jo helt rett. Et samfunn trenger ikke milliardærer, heldigvis. Det er milliardærene som trenger oss. For det er jo ikke milliardærer som skaper arbeidet, det er arbeid som skaper milliardærene.
Og det er derfor kapitaleierne blir så desperate når liv og helse settes foran fortjeneste, og krever særbehandling for å kunne fortsette å importere underbetalt arbeidskraft. Fordi de ikke skaper verdiene selv, ikke sant? Men høster dem fra samfunnet. Fra arbeidsfolk.
Politikk -- det er for noen andre enn meg, hører jeg mange si. Sånn har det vært for lenge.
Vi trenger ikke finne oss i at regjeringa alltid velger milliardærenes side. Vi veit at det regjeringa har kalt en dugnad, egentlig er noe helt annet. For i en dugnad så bidrar jo alle etter evne. I regjeringas dugnad er det mer sånn at de som jobber aller hardest bare får applaus tilbake, mens de på toppen, de som lever på andres arbeid -- de får skattegaver og kontantstøtte fra fellesskapet.
Vi leser om eiendomsbaroner som lar leiligheter stå tomme framfor å sette ned leia eller selge, for da får de koronastøtte fra staten. Vi hører om Color Line som ikke betaler skatt, men likevel er blant dem som får mest penger. Det er dugnadsånden sin: Først lobbe seg til spesialordninger så man ikke betaler skatt i gode tider, og så håve inn hundrevis av millioner kroner -- fra fellesskapet -- i krisetider.
Det der: Det er ikke nyttig næringsvirksomhet, det er parasittvirksomhet.
Høyre sier det skal lønne seg å jobbe, men nok en gang ser vi at det som virkelig lønner seg er å eie. For ikke å snakke om å arve, de kutta jo formuesskatten i fjor og kalte det koronapolitikk.
Og husker dere hva Høyres statsråd Nikolai Astrup svarte da Oslo innstendig ba regjeringa om mer hjelp for å holde liv i byens uteliv og kulturliv gjennom krisa? Astrup ba byrådet gjøre noe med eiendomsskatten! Men det er jo ikke eiendomsskatten som har stengt ned massevis av arbeidsplasser, det er det jo smitteverns-tiltakene som har gjort.
Likevel antyder altså Astrup at alle i Oslo som mangler jobb nå, heller kan leve av kutt i eiendomsskatten. Har du hørt noe dummere? Høyres millionærminister er så arrogant at det ville imponert fransk adel på 1700-tallet. Dette er faktisk på nivå med å be folk som ikke har råd til brød om å spise kake i stedet.
Korona har virkelig vist fram urettferdigheten i samfunnet, og hvordan politiske valg øker gapet mellom de på toppen og resten av oss bare enda mer.
Og det kommer til å fortsette fram til noen endelig setter ned foten. Derfor er kampen mot Forskjells-Norge fortsatt Rødts viktigste sak.
*
Mange sier at når politikken påvirker hverdagen deres, så er det som noe negativt. Men sånn trenger det ikke være. Og sånn har det heller ikke alltid vært. I forrige århundre vedtok Stortinget lover som sikret det norske folk kontroll over krafta, som la grunnlaget for industri og sysselsetting, og vedtok lover for arbeidervern og økonomisk trygghet ved arbeidsledighet.
Så når andre politikere sier at «Det kan vi dessverre ikke gjøre noe med», mener de egentlig «Det VIL jeg ikke gjøre noe med».
Tvangstrøyene som hindrer dem fra å gå inn for en mer rettferdig politikk, er også selvvalgt. Som i skattepolitikken, hvor også Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener skattenivået ikke bør økes noe særlig. Det er ikke fordi de ikke kan, men fordi de ikke vil. Sannheten er at de veldig ofte er enige med Høyre i skattepolitikken.
Det var tross alt en rødgrønn regjering som i sin tid satte i gang store kutt i skatten på selskapsoverskudd. Ifølge landets ledende forskere har nettopp kuttene i selskapsskatten bidratt mest direkte til økt ulikhet de siste årene.
Og de kuttene har Jonas Gahr Støre planer om å videreføre om han blir statsminister. Det skal vi riktignok bli to om, men det sier mye om hvor lite troverdig Arbeiderpartiets kamp mot forskjellene egentlig er. Jeg ville heller stolt på en bruktbilselger med anonym profil på Finn.no enn å stole på Aps løfter om å få ned forskjellene.
For vi veit jo at Arbeiderpartiet og Senterpartiet var med på forliket om Høyres siste skattekuttreform.
Og vi veit at faren er stor for en rødgrønn reprise, hvor de slår ring rundt store deler av høyresidas skattekutt. Men da kan de også bare glemme å virkelig få ned forskjellene.
Og det er her Rødt kommer inn.
Vi må skifte regjering, men det er langt fra nok. Vi må også skifte retning. Rødt kommer til å kjempe for økte skatter for de på toppen, og vi skal gjøre det med god samvittighet, for folk med vanlig lønn skal ikke måtte betale en krone mer i inntektsskatt.
Først da kan vi få ned forskjellene skikkelig. Og da kan vi samtidig få råd til å gjøre tannhelse gratis for flere, ikke sant, og andre offensive velferdsreformer som styrker fellesskapet og kommer folk flest til gode.
Selvfølgelig må vi øke skattene for de rike igjen, etter at Erna Solberg i åtte år har latt dem slippe stadig lettere unna. Det er en skam at de på toppen gir så lite tilbake, når de tross alt ikke har skapt formuene sine selv.
*
Men har dere fått med dere regjeringas siste skattepåfunn? Nå sier de at de vil bruke inntektene fra økte miljøavgifter til å kutte i skattene på formue og inntekt enda mer. Det betyr økte forskjeller. For vi veit jo hvor lite skattekutt hjelper sjuke, arbeidsledige og andre med dårlig råd, de vil jo knapt merke det. Det de vil merke, er at de får økte utgifter til drivstoff og strøm, ikke sant. Det eneste en sånn politikk oppnår, er at klimapolitikken blir mer upopulær blant folk flest. Og det har vi ikke tid til!
For det vi trenger nå, er jo det motsatte: nemlig en rettferdig miljøpolitikk.
Vi trenger en kraftfull politikk for å få ned utslippene, på en måte som ikke rammer urettferdig, men som heller legger den største byrden på dem som har mest skyld i klimaendringene og best råd. Regninga må i første omgang sendes til business jet-eliten og hyttepalass-eierne, ikke til alenemora som sliter med å få hverdagen til å gå rundt.
Vi skal ha høye mål for klimakutt. Men alt for lenge har klimapolitikken handlet om mål og datoer fem-ti-tjue år fram i tid. Mål som Norge enten har vært tonnevis unna å nå eller som har vært for svake. Og som har kommet istedenfor konkrete forpliktelser for direktørene. For Rødt er det aller viktigste hva vi gjør i morgen og hva et nytt flertall må gjøre etter valget. Vi må gå fra ord til handling:
Vi må slutte å gi oljebransjen nye letetillatelser.
Vi må innføre avgifter på luksusforbruk, som flyturer på business class og de dyreste elbilene. Pengene bør gå til bedre kollektivtransport.
Så må vi ta vare på naturen, derfor sier Rødt klart nei til vindkraftverk på land.
Og vi sier nei til økt krafteksport -- vi vil heller bruke krafta til å utvikle miljøvennlig industri.
*
Og når vi snakker om industripolitisk handlekraft: I år er det 50 år siden de 10 oljebud ble vedtatt.
Kort fortalt handler de om å sikre at norske naturressurser er under demokratisk kontroll, kommer befolkninga til gode, og tar hensyn til natur og miljø.
Dette vil Rødt foreslå å markere for å minne oss om disse enkle, men viktige prinsippene. Ikke for å bli sittende fast i fortida. Men motsatt: Vi vil tvinge alle stortingsrepresentantene til å forholde seg til disse budene. Hver gang de skal ta stilling til hvordan vi skal forvalte ressursene våre, hver dag inn i framtida.
For det er som vi har glemt hvordan vi tok kloke valg for å sikre kontroll over vannkrafta for hundre år tilbake, noe som løfta Norge fra å være et av verdens fattige land, til der vi er i dag. Som om vi har glemt hvordan disse lærdommene fikk styre da Norge gikk inn i oljealderen.
Det er i hvert fall ikke industriarbeidernes skyld. Det var arbeiderbevegelsen som bygde landet. Vi har fortsatt noen av verdens beste og mest kompetente industriarbeidere. Som står på både dag og natt.
Men, ikke sant, alt for ofte er politikken til for noen andre.
Når vi skal få klimagassutslippene ned mot null, da kan ikke kortsiktige profitthensyn styre. Så veit vi at industri og infrastruktur krever store og langsiktige investeringer. Vi trenger superkrefter. Og heldigvis har Norge superkrefter. Økonomiske superkrefter. Oljefondet er på godt over 10.000 milliarder kroner. Det er ti millioner millioner. Rødt vil sette Norges sterkeste økonomiske muskler i arbeid, og investere deler av Oljefondet i utvikling av miljøvennlig industri og infrastruktur i Norge. Sånn at vi får til rask forandring, uten massearbeidsledighet. Så vi skaper nye arbeidsplasser og sikre jobb og utvikling i hele landet.
Når vi foreslår å investere deler av oljefondet på miljøvennlig industri i Norge, får vi kjeft fra de andre partiene. Ikke bare borgerlige partier, alle partier. En ting er visst helligere enn klimaet, også for miljøpartiene -- og det er handlingsregelen. De sier at vi kan investere oljepengene, men aldri i norsk industri. aldri i vår egen infrastruktur. Bare på verdens børser, handlegater og i Wizz Air. Men det stemmer jo ikke. Dette er våre penger, og hvis vi bestemmer oss for det, kan vi selvfølgelig investere dem i Norge.
*
Gode venner.
Moskenes i Lofoten hadde i januar en arbeidsledighet på over 13 prosent. Likevel importerte bedriftene arbeidskraft utenfra. Sesongarbeidere fra Litauen, Polen, Romania og andre land i Øst-Europa ble henta i tusentalls til Norge for å bidra i skreisesongen.
Vi trenger kompetansen, sier bedriftseierne.
Men så lenge vi har vært her nord, har vi fiska. Vi har sløyd fisk. Videreforedla. Tørrfisken har vi eksportert i over tusen år. Vi har jo bygd landet vårt på fisk.
Det er politiske valg som har gjort bedriftene avhengige av importert arbeidskraft. Politiske valg har satt lønnsdumping i system. Jeg blir flau av å tenke på at Norge har blitt et Kuwait light. Der hardt arbeid liksom ikke er noe nordmenn kan gjøre selv, men som må settes bort til underbetalte arbeidere fra fattigere land.
Det er jo rasisme. At nordmenn liksom ikke er i stand til å gjøre vanlig, manuelt arbeid.
Selv om fisk ikke er en del av EØS-avtalen, er importen av billig arbeidskraft fra fattigere land en del av EUs frie flyt for storkapitalen.
Vi må bli mer selvforsynte, både med videreforedla mat og med arbeidskraft.
Vi må føre en politikk som gir lokalsamfunnene flere helårsarbeidsplasser og verdiskaping -- sysselsetting -- bosetting -- liv! Framfor en politikk som sender råvarer og arbeid ut av landet.
Vi må sette ned foten når norske politikere prøver å gi bort folkets eiendom -- og råderetten til norske naturressurser. Det gjelder fisken, det gjelder krafta, og det gjelder på alle viktige samfunnsområder: Rødt vil stå opp mot EU og gjenreise den nasjonale suvereniteten.
Vi sier nei til EU. Vi sier ja til å erstatte den naive troen på frihandel med økt selvberging og ja til å erstatte EØS-avtalen med en gjensidig handelsavtale.
Og enten vi snakker kraftforsyning, forvaltning av fornybare ressurser eller industri -- Rødt er et parti for både arbeidsplasser og natur, og ikke minst for en rettferdig miljøpolitikk for folk flest.
Vi setter hensynet til lokalbefolkninga først.
Vi skal bygge landet -- ikke selge det.
*
* 356 millioner kroner. Det var pengene et ektepar fra Ålesund fikk da de solgte barnehager til et oppkjøpsfond med kontaktadresse i skatteparadis.
* 22 prosent. Det er avkastningen på kommersielt barnevern. Mer lønnsomt enn olje!
* 2,7 milliarder kroner. Det er summen Norlandia-eierne Roger og Kristian Adolfsen fikk da de solgte over 100 norske barnehager og tomter til et australsk hedgefond.
I årevis har flertallet av velgerne vært maktesløse vitner til denne hemningsløse profittfesten på innbyggernes skattepenger bevilga til velferd. Ingen partier har gjort noe med det. Tvert imot: Høyre og Frp ivrer for dette ranet av dine og mine skattepenger. Og Ap og Sp sitter stille og ser på at det skjer.
Samtidig så vil et stort flertall av innbyggerne at pengene skal gå til felles velferd, ikke privat profitt. Blant de rødgrønne velgerne er flertallet enormt. Men lite tyder på at Støre og Vedum egentlig lytter til sine egne velgere og flertallet i folket i denne saken. Så hvis du kjenner noen som brenner for å få velferdsprofitørene ut av fellesskapets velferdsbudsjetter, bør du få dem til å stemme Rødt i september. Får vi inn en skikkelig gruppe på Stortinget til høsten, skal velferd uten profitt gå fra å være et fint slagord til å bli gjennomført politikk. Det har faktisk noe å si hvilket parti folk stemmer på.
Så får vi høre fra Frp at vår kamp for profittfri velferd handler om at vi «systematisk går etter private, kvinnelige gründere som har satset sparepengene sine». Ja, det er ordrett det Siv Jensen sier.
For det første er det en bløff å si at Rødt er mot alle private, og det veit Frp egentlig veldig godt. Rødt har ingen problemer med private, ideelle barnehager. Men i likhet med det store flertallet i befolkninga har vi et problem med at kommersielle konserner tar over stadig flere barnehager og skviser de ideelle ildsjelene ut.
Så til dette med kvinnelige grundere. For det første er det en avsporing. En velferdsprofitør er en velferdsprofitør, uansett kjønn. Det er ikke bedre om en kvinne stikker av med penger som skulle gått til barna, enn om en mann gjør det. For det andre: Det stemmer jo ikke. Velferdsprofitørene er noen få mektige, styrtrike kapitaleiere, i all hovedsak menn.
På mandag er det 8. mars. Jeg oppfordrer deg, Siv Jensen, mens du ennå er partileder, til å støtte alle kvinnene som står på i tunge yrker. Dere fortjener likelønn, flere kollegaer og seks timers arbeidsdag for ikke å slite ned helsa og bli uføre. Ikke at milliardærer henter ut profitt på bekostning av arbeidsvilkårene deres.
*
Det siste året med pandemi har vært nærmest uvirkelig. Mye har blitt klarere: Hvordan arbeidsfolks innsats får samfunnet til å gå rundt. Hvordan forskjellene er store -- og forsterkes av kriser.
Så ser vi at mange også har havna mer i skyggen av krisa: De som er rammet av NAV-skandalen, av innstramningene i arbeidsavklaringspenger, de som allerede hadde utrygge jobber, lav inntekt og lite de skulle ha sagt.
Men det at regjeringas forskjellspolitikk også rammer ulikt, skal vi ikke la splitte oss. Nå er det tid for å stå sammen.
Vi må bygge en bevegelse hvor arbeidsfolk står sammen mot dem på toppen, uavhengig av hvilket kjønn du har, hvilken Gud du tror på eller ikke, hvor du kommer fra og hvem du elsker,
En bevegelse som forener alle som overkjøres av storselskaper som setter profitt foran klima, enten det er klimastreikere som mister framtidstro eller industriarbeidere som mister oppdrag til utenlandske verft.
En bevegelse som er tydelig der andre partier mumler.
Med kystopprøret mot kvotebaronene.
Med bunadsgeriljaen mot helsedirektørene og foretaksmodellen i sykehusene.
Med det store flertallet, mot EUs overstyring og de mektige milliardærene.
I en brei folkebevegelse mot Forskjells-Norge. Og får vi til det, så kan vi komme langt. (Og mislykkes vi, går det på rattata!)
Rødt skal være et politisk fellesskap for de som får livene sine forandra av politikken -- de som kjenner regjeringas politikk og de økende forskjellene på kroppen.
I 2012 begynte fornyelsen av Rødt for fullt. Vi prioriterte kampen mot forskjells-Norge, og sammen har vi bygd partiet stein for stein siden.
Vi gikk inn i forrige stortingsvalg med 3.000 medlemmer. Nå har vi over 10.000. Mer enn en tredobling.
Vi gjorde et rekordvalg i kommunene og fylkene for to år sida. Nå skal vi toppe det nasjonalt.
Med bare én representant og et borgerlig stortingsflertall mot oss har vi fått til mye. Tenk hva vi kan få til med et rekordvalg over sperregrensa!
Vi skal gjøre slutt på åtte år med høyrestyre.
Det blir veldig bra. Samtidig må vi holde hodet kaldt: Å bli kvitt dagens regjeringspartier er ikke nok. Vi trenger forandring, ikke en rødgrønn reprise.
Vi må sikre at en ny regjering ikke står fritt til å kjøre slalåm i Stortinget, og inngår forlik til høyre i skattepolitikken, om velferden, om miljøpolitikken og næringspolitikken. Det er planen til Trygve Slagsvold Vedum, og det vil være døden for den forandringen som trengs, og garantien for at milliardærene fortsatt får alt de peker på. At forskjellene vil fortsette å øke, at velferden, naturen og fellesskapets verdier fortsatt er til salgs.
For å binde en ny regjering til venstresida, trengs et rekordsterkt Rødt.
De etablerte partiene tror de kan bestemme. De vil gjøre hva de kan for å holde Rødt utenfor. Men vi lar oss ikke overkjøre. Og heldigvis er det innbyggerne som avgjør gjennom valg, ikke de andre partilederne.
Vi skal ha regjeringsskifte, men vi skal også ha et politisk retningsskifte ¿ et vendepunkt i kampen mot Forskjells-Norge.
Vi trenger at politikken setter vanlige folk og deres liv og interesser i førersetet.
Som Vivian, frisøren.
Eller som Hanne Lise som er tillitsvalgt, og gang på gang har tatt opp kampen for å sette de ansatte og arbeidsplassene i Opplysningen 1881 i Namsos over profitt til eierne.
Som Janne som har gått i spiss for lokførernes protest mot regjeringas privatiserings- og oppsplittingsreform i jernbanen.
Som Mohammed fra Stord som kjemper for de som jobber i leverandørindustrien vår.
De er alle med i Rødt og delegater på vårt landsmøte denne helga. De er vanlige folk, med vanlige jobber, og de er med i Rødt for å forandre den politikken som påvirker deres liv -- våre liv -- i feil retning.
Hvordan gikk det så med Karolines stemmeseddel? Hun som ble nektet å stemme i 1916. Klagen ble avvist, stemmen ble liggende i en lukket konvolutt, fordi familien hadde blitt rammet av sykdom og død. Hun ble gjort stemmeløs av den politiske eliten.
Men historien slutter ikke der. For forslaget vårt fikk flertall, og stemmerettsjubileet ble heldigvis markert. Og i desember 2019 ble stemmeseddelen åpnet, over hundre år for seint. Karoline ga sin stemme til Det norske arbeiderparti. Hun støttet partiet som den gang gikk i spissen for arbeidsfolks kamp. Nå er det vår tur.
La oss bøye hodet i respekt for Karoline Emilie Larsen og de andre pionerene som kjempet for ALLE menneskers frihet, likhet og fellesskap. Og love hverandre å føre den kampen videre. Fordi fellesskap fungerer.
Godt landsmøte.
VIRKSOMME ORD