Et helt land ble slått i bakken

Deres Kongelige Høyheter, 
Etterlatte, overlevende, sterkt berørte, 
Kjære alle sammen, 

Tiden leger dessverre ikke alle sår. 
De 77 menneskene som brutalt ble drept er fortsatt borte. 
Etter 10 år er det fortsatt lov å kjenne på fortvilelsen. 
Etter 10 år er det fortsatt lov å kjenne på savnet. 
Og det er lov å kjenne på raseriet. 

Fortsatt er det mange som strever i hverdagen. 
Det bekymrer meg. 
I tillegg vet vi at mange av de overlevende fra Utøya utsettes for hets og trusler. Det er helt uakseptabelt. Og det gjør vondt å høre at det skjer. 
Det viser hvor viktig det er at vi tar kampen mot hatytringer, rasisme og ekstremisme på alvor. 
Vi må ikke la hatet stå uimotsagt. 
Terroren viste oss at det var nødvendig å styrke beredskapen i Norge. Det har vi jobbet systematisk med.  

På de 10 årene som har gått, har vi fulgt opp alle anbefalingene fra 22. juli-kommisjonen. 
Norges evne til å håndtere terror og alvorlig kriminalitet er sterkere enn noensinne. 
Likevel kan vi aldri si at vi er ferdige. 
Beredskapen må hele tiden utvikles. 
Samtidig kan ikke nytt utstyr og flere politifolk beskytte oss mot alle farer og trusler.  

Den viktigste beredskapen må vi bygge i hver enkelt av oss. 
I et forsterket vern mot intoleranse og hatprat, for empati og toleranse.  

Derfor har vi i mange år jobbet målbevisst for å motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme. 
For å hindre rasisme og hatkriminalitet. 

Dette er et arbeid der hele samfunnet kan bidra. 
Vi kan alle ta ansvar for å si ifra om ekstreme holdninger og hatefulle ytringer.  

Enten det er på skolen, på jobben, rundt middagsbordet eller i vennegjengen. 
Det er ikke alltid så lett å si ifra når noen går for langt. 
Men det er viktig at vi gjør det. 
Å si ifra om ekstreme holdninger og hatefulle ytringer er noe annet enn å være uenige.  

I et demokrati skal meninger brytes mot hverandre. 
Vi er uenige. Og så finner vi løsninger. 
I et demokrati skal vi leve side om side i et uenighetsfellesskap. 
Det kommer vi blant annet til å merke i ukene frem til stortingsvalget i september. 
Men å true de som mener noe annet enn deg selv, å jobbe for at de skal holde kjeft og slutte å engasjere seg -- det er ikke demokrati.  

Vi skal aldri akseptere at noen tyr til vold for å stoppe de som mener noe annet. 
Terroren 22. juli var et angrep på demokratiet vårt. 
Det var en politisk motivert terrorhandling rettet mot Arbeiderpartiet, AUF og deres ideer.   

Men det var mer enn en politisk bevegelse som ble rammet. 
Et helt land ble slått i bakken. Men vi reiste oss igjen. 

Men Norge ble forandret av en erfaring som fortsatt smerter. 
Jeg vil si tusen takk til alle som var med på å redde liv den dagen. Både her i regjeringskvartalet og på og ved Utøya. 
Takk til alle som gjorde en heltemodig og avgjørende innsats da det gjaldt som mest. 
Og takk til alle de som den siste tiden har brakt oss tilbake til de vonde timene, og gitt oss ærlige og direkte beskrivelser av hvilken smerte høyreekstrem vold har påført.  

Det gjør vondt å tenke tilbake på den bekmørke juli-dagen for ti år siden. 
I dag sørger vi sammen. 
I dag minnes vi de 77 som aldri kom hjem. 
De skal hver dag minne oss om hvor viktig det er å kjempe for den tilliten, den åpenheten og det mangfoldet vi har i Norge. 
Den kampen tar aldri slutt.