En nordmann i ledende stilling sa her en dag: "Ikke en eneste av oss er det samme menneske som for to uker siden." - Nei, det skjer en forandring med vårt folk nu om dagene. Nu blir vi ett folk. Gjennem skuren av ild og stål går vi inn til en fremtid, der vi ikke lenger skal trette om grå teorier, men først og fremst gi av vårt. Vi skal glemme det norske valgsproget som lød: "Jeg trodde ikke det var så nøie!" Nu vet vi at det er nøie; vi skal gjøre vårt arbeide ordentlig, og fort, og for hverandre. Og vi skal ikke høre til de lunkne lenger, f. eks. når det spørres om nazismens teori og praksis. Vi skal - som skrevet står - elske rett og hate urett. Vi skal vokse på det vi gjennemgår.
Vi er på den rette siden. På rettens side. Vi er skamløst overfalt. Da skal det styrke oss å vite, at vi er overfalt av dem som selv må falle, om livet skal bli levelig i Europa. Vi er i krig med koncentrasjonsleirenes stat, med folk som i ly av løgn-pakten driver en rå erobringspolitikk. De har jamret sig i 20 år over Versaillesfreden for selv å gi andre nasjoner en meget verre fred. Bitter nød har de ført over sine naboer. Hvad vi gjennemgår er lite mot det, de vergeløse har lidt, i Tyskland selv og i de erobrede land.
Vår skam er bare én: det at det fantes fedrelandsforrædere iblandt oss. - Vår ære er mangfoldig: soldatenes mot og utholdenhet, de civiles årvåkne, selvløse hjelp, vår konge, vår konge! hans offerberedte fasthet.
Vårt langsomme folk har reist sig, harmen i folket er vekket, og en kjærlighet til Norge som vi knapt visste om på forhånd. Jeg har sett det i fjellbygdene hvor jeg ferdes. Her sier de nu som for 1000 år siden:
Bu er bedre, om aldri så smått,
en er herre i egen heim.
Med to geiter og tausurret tak
det er alltid bedre enn bønngang.
Vi går ikke den demoraliserende bønngangen til de fremmede som smigrer oss og piner oss. Vårt pinte land: midt i sin nød, sin dype lidelse, er det lykkeligere enn mange andre.
Jeg har talt med tyske krigsfanger. De sier det var meningen å ordne det hele på 3 dager. Det er blitt noen flere, og til slutt er det vi som skal ordne det hele. Vi har fått hjelp til det fra oss selv og fra de store maktene ved havet i vest.
Engelskmennene kommer ikke, sa tyskerne. I høiden vil de demonstrere oppe ved Ishavskysten. Men vi har hilst på dem, på hundrer av dem, her i fjellbygdene. Vi har hørt deres rop: Norway, Norway; og vi har svart med England.
Dem og oss forener det rullende hav. Og mere enn det: dem og oss forener eldgammel frihetsarv. Norge - England, har villet lov og ikke noen lovens herre, noen diktatorgud.
Vi går en tung vei. For det er en opstigningens vei. England og Frankrike begynte på veien den 3. september ifjor. Og det er frelsen for alt vi har kjært, vår frihet, vår lov, vår religion, at vi finnes på samme veien nu. Det er frelsen for vår folkesjel, som var i fare. Nu lever den, nu lenges den som aldri før. Nu er den trygg, hvad der så hender. Uendelig kjært er dette landet blitt oss, og vi takker dem som ikke lot sig skremme til underkastelse under fremmed despoti. Tusenstemmig takker vi dem: soldatene, de frivillige, statsråd og storting og vår konge, vårt høie samlingsmerke foran oss på opstigningens vei.
VIRKSOMME ORD