Okkupasjonen må ta slutt

[*]

Situasjonen er blitt fryktelig meget verre, både for Israel selv og palestinerne. Hvorfor kunne det gå så galt?

Svaret er tydelig: Isaraels overmakt ble ikke brukt til å sikre grensene, men til 40 års skrittvis anneksjon av stadig mer av palestinernes land. Dette måtte føre til forbitret motstand.

Og så har Israel gjort som okkupanter har gjort forgjeves utallige ganger før i verdenshistorien. Fortvilet voldelig motstand fra de undertrykte er møtt med stadig mer brutal vold fra okkupantene.

Okkupasjonen har trukket Israel ned i stadig mer fryktelige brudd på folkeretten og menneskerettighetene. Amnesty International har nylig utgitt en rapport: Enda en gang konstateres rettsbruddene, og hvor fryktelige forholdene er blitt. FNs ekspert Tom Dougherty skrev om Gaza: "Israelske granater og bulldozere ødela eller skadet hjem, skoler, sykehus, offentlige bygninger, broer, vannledninger og kraftforsyning. Over 80 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Beleiringen av Gaza er en form for kollektiv avstraffelse i strid med fjerde genèvekonvensjon. Den hensynsløse bruk av militær makt mot sivile mål har resultert i alvorlige krigsforbrytelser."

En israelsk rapport slår fast at i fjor drepte israelske styrker 660 palestinere, blant dem 141 barn. Israel kaller det forsvar. I den samme perioden drepte palestinerne 17 israelske sivile og 6 soldater. Bare dét regnes som terrorisme. De som dreper 28 ganger så mange som terroristene, kalles ikke terrorister. Dobbeltmoralen er selvlysende.

Vestens krav om slutt på volden rettes ensidig til den som utøver minst vold. USA og Israel sikrer en boyott av den svakeste part, den palestinske selvstyremyndigheten. Boykotten forsterker ubeskrivelig nød blant millioner av uskyldige, som enda en dypt umoralsk kollektiv straff - ikke straff for undertrykkerne, men for de undertrykte.

Igjen ble resultatet det stikk motsatte av den offisielle hensikt, men som folk med gangsyn advarte mot på forhånd: Mer politisk og religiøs ekstremisme, økt fare for borgerkrig blant de undertrykte.

Vestens holdning til den lovlig valgte palestinske regjeringen har vært en oppfølging av den blindhet som gjennom årtier har skapt så fryktelige katastrofer i hele Midt-Østen. Vestens toleranse for fryktelige brudd på menneskerettighetene, som først og fremst rammer de uskyldige blant de undertrykte, undergraver tilliten til Vesten i store deler av verden. Nøden, overgrepene og fornedrelsen skaper fruktbar grobunn for ekstremisme, fanatisk islamisme, terrorisme, al Qaida. Gjentakelse av 40 års feilgrep skaper større farer for både palestinerne og Israel, for moderate arabiske regimer, og økt terrorisme mot den vestlige verden.

De som ikke vil se hvor forferdelig denne beslagleggelsen av naboenes land er, og hvor destruktiv denne undertrykkelsen av et annet folk er blitt, prøver å avfeie kritikken som noe de kaller "hat mot Israel". Kritikk mot politikk blir avfeid med sjikane av personer. Men de som prøver denne metoden, flykter fra virkeligheten. De flykter fordi virkeligheten er blitt så fryktelig meget verre enn forventningene som ble stillet til Israel.

Og historien om europeernes vanvittige overgrep mot jødefolket gjør det vanskelig å tenke klart, når dette grusomt rammede folk har fått ledere selv som begår overgrep mot andre. Men når også fremtredende israelere understreker hvor meningsløst gal Israels kurs er blitt, må det vekke en storm som tvinger frem en ny linje - bort fra den katastrofen som truer.

Israel er styrt inn i en situasjon der det er omgitt av et hav av fattigdom og hat som utvikler en dødelig trussel. Vestlige makters tafatte holdning til Israels folkerettsstridige undertrykkelse av palestinerne står i grell kontrast til alt Vesten sier om demokrati og menneskerettigheter. Denne dobbeltmoralen medvirker til hat mot Vesten blant fremmede folkeslag. Det er ikke lenger mulig å skape fred og tillit mellom Vesten og den muslimske verden uten at Vesten langt kraftigere enn hittil krever at også Israel respekterer folkenes selvbestemmelsesrett, folkeretten og menneskerettighetene.

FN viste allerede i 1967 veien til det eneste holdbare grunnlag for fred (*) Israel må trekke seg tilbake til grensene fra 1967, uten andre revisjoner enn begge parter finner rimelige, og de 700 000 palestinerne som ble fordrevet fra sine hjem da staten Israel ble dannet, og deres etterkommere, må få et oppgjør som gjør det mulig for dem å slå seg til ro. Til gjengjeld må Israel få solide garantier for sin sikkerhet.

To ganger har Israel fått konkrete tilbud fra alle sine arabiske naboer om garantier for sin sikkerhet, dersom de sluttet fred på det grunnlag som FN trakk opp da okkupasjonen begynte. Det vil ikke bli vanskelig å få flere til å slutte seg til garantiene for sikkerhet dersom Israel vil avslutte okkupasjonen.

Dersom noen i Vesten likevel forsvarer at okkupasjonen fortsetter, vil de i virkeligheten ikke bidra til sikkerhet for Israel, men bare støtte en kurs som bare kan ende med katastrofe.

Krav om slutt på 40 års okkupasjon er et krav om redning for både palestinerne og Israel. Okkupasjonen må ta slutt.