Vi trodde ikke det kunne skje det som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli, ikke her hos oss.
Vi trodde, og hadde vel grunn til å tro, at vi var en fredens øy i en ellers urolig verden. Slik var det altså ikke.
Hva foregikk egentlig inne i hodet til Anders Behring Breivik? Vi vet det ikke. Men han hadde åpenbart en forskrudd forestilling om at det var kristendommens og den kristne kulturens sak han skulle fremme. Han kan ikke ha brukt mye tid på å lese i Det nye testamente. Allerede på femte side sier Jesus: Salige er de som skaper fred for de skal kalles Guds barn.
Vi er i dag samlet på denne nasjonale minnedagen på tvers av ulike religioner og livssyn. Slik vil vi markere at uenighet om religion og tro aldri må slå over i fremmedhat og vold. Det flerkulturelle og flerreligiøse Norge har vært her lenge og det er kommet for å bli. La meg si det høyt og tydelig: Det er ingen ting å være redd for!
Muslimer tror annerledes enn det vi tradisjonelt har vært vant til i Norge. De har andre skikker hva angår mat og kanskje også omgangsformer. Noen av dem kler seg også annerledes. Slikt kan oppleves provoserende for noen, i hvert fall så lenge det er på avstand. Det fremmede skaper lett frykt. Men der mennesker møtes og snakker sammen og deler erfaringer og oppfatninger med hverandre, der kan fiendebildene smuldre opp.
Jeg tror på dialog. Den kan skje på mange måter. Det enkleste er gjerne at folk som har noen møtepunkter i hverdagen, slik som naboer eller kolleger, inviterer hverandre inn og drikker te eller kaffe sammen (særlig kaffe er noe som både kristne og muslimer her til lands setter pris på). I stedet for å leve ved siden av hverandre kan vi begynne å leve sammen.
Vi som er religiøse ledere har et særlig ansvar for dialogen. Jeg vil gjerne medvirke til at vi i Bergen kan få et offisielt forum for dialog på tvers av livssyn. Her kan vi føre en samtale om hva vi tror og hvordan vi lever. En slik dialog vil helt sikkert ikke føre til full enighet, men den vil føre til mer forståelse og mindre frykt.
I denne dialogen må vi også samtale om hvordan vi lever som troende i et sekulært samfunn med full ytringsfrihet både for oss som troende og dem som vil kritisere vår tro, kanskje attpåtil på en måte som er vi opplever som krenkende. Slik kan vi forhindre at en spenningsfylt konflikt, der religion er en del av bildet, skal slå over i vold og ødeleggelse.
Hvordan kan vi hedre deres minne som døde 22. juli? Vi kan ta vare på denne nye erfaringen av fellesskap i Norge, vårt lille land, og sørge for at det vi har opplevd disse dagene og opplever sammen her på Torgallmenningen i dag, ikke blir en forbigående stemningsbølge, men følges opp av mer åpenhet, mer kontakt og mer dialog.
La Anders Behring Breivik bli den siste her i landet som trodde han kunne fremme troens sak med sprengstoff og kuler!
Salige er de som skaper fred!
VIRKSOMME ORD