Hjemmefronten

17. mai har jo alltid vært en dag hvor ungdommen gikk i sitt flaggtog, og dagen hvor de eldre hyllet våre forfedre på Eidsvoll for at de under de daværende vanskelige forhold skapte Norge sin grunnlov. Frihet og selvstendighet er to ting som det norske folk setter høyt og hellig, og det har aldri falt oss inn at noen skulle berøve oss denne frihet. I 1905 lyktes det å gjennomføre Norges selvstendighet og dette skjedde fredelig og på forhandlingens vei. Det lå derfor kanskje altfor nær for det norske folk å tro at vi også i fremtiden ved forhandlinger kunne nå et godt resultat. Selv ikke den forrige verdenskrig fikk oss til å forandre dette syn.

Det var først den 9. april at vi ble revet ut av denne oppfatning, og vi stod plutselig og uforvarende overfor enten å imøtekomme de krav som vår fiende satte til oss, eller å forsvare vår frihet så langt det lot seg gjøre. Jeg kan på en dag som i dag ikke la være å uttale en takk til hver enkelt statsråd fordi ikke en av dem et øyeblikk var i tvil om hva vi burde gjøre. Regjeringen var seg sitt ansvar bevisst, og vi visste at vi ikke var forberedt på et slikt overfall. Ingen av oss hadde ment at det var noen fare på ferde, idet vi hadde forsøkt å leve på at vi skulle komme igjennom denne krigen på samme måte som det lyktes i forrige krig. Den motstand vi kunne gjøre, kunne ikke bli så stor, fordi vi ikke var forberedt. Men jeg er sikker på at vi alle sammen følte at vi stod overfor det valg å kunne se de neste generasjoner og verden for øvrig i øynene med den følelse at vi hadde gjort vår plikt overfor Norge, dets frihet og selvstendighet.

Vi hadde håpet at våre allierte kunne gitt oss en støtte; men det lar seg ikke improvisere å komme med et forsvar mot en av verdens sterkeste militærmakter, som mens alle andre avrustet, rustet i hemmelighet.

Vi stod overfor en meget vanskelig stilling en gang til under kampene, og det var da vi måtte bestemme oss til å reise ut av landet for å fortsette kampen. Men atter stod hele Regjeringen samlet, da vi mente at vi kunne gjøre en effektiv innsats i kampen mot overfallsmennene ved å dra her over, idet vi derved kunne medbringe hele vår handelsflåte, som allerede hadde fått ordre til enten å gå til engelsk eller nøytral havn, og som hadde gjort det uten at en eneste sviktet denne ordre. Den innsats som vår handelsflåte har gjort i slaget om Atlanterhavet, er både erkjent og anerkjent av fagfolk her i England.

Det som har gitt Norge et godt navn her i landet, er ikke bare oss som er henvist til å oppholde oss utenfor landets grenser, men vel så meget dem som er hjemme. Det vi kaller hjemmefronten, er det som hos hele den siviliserte verden har skapt respekt og anerkjennelse for hva Norge er og hva Norge gjør i denne tid. Alle vi som er utenfor landets grenser, er fulle av beundring for den rolige, mandige opptreden som gjennomføres overfor innfallsmennene. Jeg vil uttale en takk og en beundring til alle dem som på den ene eller annen måte har vist sitt heltemot. Det er den enkelte kvinne som hjemme sitter og taler med barna om situasjonen, og alle våre store organisasjoner som aldri har latt seg bryte. Og vi står nettopp i disse dager og leser om de siste angrepene som er blitt rettet mot vår kirke og skolen.

Det fyller oss med harme og avsky å lese eller høre om den behandling disse nordmenn har vært utsatt for. De visste godt hva deres holdning kunne føre til, men de sviktet ikke sin samvittighet, selv om de visste at de kunne bli stilt opp mot en mur. Vi kan ikke være dem takknemlig nok. Men den behandling de har vært utsatt for, har gjort at vi som er utenfor landet, føler at det er hver enkelt tysker som kommer til å stå til ansvar for hver handling han har utsatt våre folk hjemme for.

Der kommer en regnskapets dag etter denne, og enhver tysker må da stå til regnskap for alt det umenneskelige han har gjort overfor vergeløse mennesker.

På en dag som 17. mai er jeg ganske sikker på at alle de norske som finnes utenfor Norge, tenker på dem hjemme, hver på sine, og lengter etter befrielsens dag. Det er iblant dem særlig noen jeg vil nevne - de 3000 unge nordmenn som er gått fra Norge og inn i Sverige fordi de håpet at de kunne komme herover og gjøre sin innsats. Jeg vil gjerne ha uttalt ved denne anledning: Tap ikke motet! Deres tid vil komme, da også dere kan gjøre deres innsats for Norge! Jeg kan forsikre dere om at Regjeringen ikke har glemt dere!

Det som særlig har gledet meg i denne tid, er å se at særlig ungdommen har forstått hva hele kampen gjelder. Ungdommen står fast, like fra den lille og opp til den unge mann som står i ferd med å bli student. Alle vil gjøre sin innsats for atter å gjøre Norge fritt.

Men der er også andre store mål. Det er ikke bare å få Norge fritt igjen, men også å få det bygd opp igjen og dermed skape et samfunn hvor alle kan leve et lykkelig og fritt liv i fremtiden.

Jeg vil slutte med å uttale det ønske at det ikke må vare for lenge før vi atter kan komme tilbake til Norge og få ta fatt på gjenoppbyggingen.