På lag med det Norge som du elsker

Gode landsmøte!

Om et halvt år er det lokalvalg. Tusenvis av nordmenn vil finne veien til rådhus og forsamlingshus. Noen har høytidsstemt tatt på seg finklærne. Andre er litt nervøse, redde for å gjøre feil -- for det er første gang de skal stemme. De vil stille seg bak forhenget. Se på listene som ligger foran seg. Og der, inne i valglokalet, håper jeg mange vil stille seg ett spørsmål: Hvilket parti er mest på lag med det Norge folk elsker?

Det er det denne valgkampen vil handle om. Det er det den kommende stortingsvalgkampen vil handle om: Hva er det som gjør at vi er så glade i landet vårt?

Hvis mange nok stiller seg det spørsmålet når de står inne bak forhenget. Da vil Senterpartiet om et halvt år ha enda flere ordførere enn i dag. Da vil Senterpartiet om to og ett halvt år være tilbake i regjering og styre Norge. For det er vi som er mest på lag med det Norge folk elsker.

Delegater, ordstyrere, gjester! 
 
Velkommen til det største ordinære landsmøtet i partiets 95-årige historie. Det er imponerende å se utover salen. De neste tre dagene skal vi fatte vedtak, politiske og organisatoriske vedtak som vil bli viktige for landet.

Vår 95-årige historie har vist at våre tanker, våre ideer har blitt til realiteter for landet. Med oss blir det ikke bare ord; vi gjennomfører. Vår ambisjon er ikke å være en tilskuer; vårt mål er igjen å styre Norge!

Vårt partis valg har vært avgjørende for at vi har det landet vi har i dag. Da vi ble stifta, var det en reaksjon på at Høyre og Venstre sviktet bøndene og bygdene. Den blinde markedstroen i Høyre og Venstre rev livsgrunnlaget unna enkeltpersoner og bygdesamfunn. Etter stiftelsen mistet Høyre mange bygde- og bondehøvdinger. Mange venstrelag klappa sammen. 
 
Og historien gjentar seg. På Rjukan velsignet Høyre- og FrP-regjeringen nylig nedleggelsen av lokalsjukehuset.

Reaksjonene er kraftige og FrPs lokallag på Rjukan er nå lagt ned. Og i salen her sitter en mann ved navn Bjørn Sverre Sæberg Birkeland. I fjor lokallagsleder for Høyre -- nå ordførerkandidat for Senterpartiet. Det er en glede å ha deg med på laget. Hos partiet som er nær folk. 
 
Landsmøte, la oss gå tilbake til 1920-tallet.

Vår første leder Johan Melbye var også en klassisk konservativ politiker og tidligere høyremann. Bondepartiet var i sine første år avgjørende for å sikre kollektive samarbeidsformer; et tollvern som bidro til å sikre norsk matproduksjon og -omsetning.

Kriseforliket i 1935 mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet var sterkt preget av en av de fremste politikerne i vår partihistorie, Gabriel Moseid. Kriseforliket var et vendepunkt i norsk politisk historie. Et forlik mot blind markedstro og for sosial og geografisk utjevning. Forliket og tankegangen bak har ligget til grunn for den måten Norge har blitt styrt på. En politikk for hele landet, der målet har vært små geografiske og sosiale forskjeller. Ikke slik dagens regime vil ha det -- der samfunnet framstilles som en «alles kamp mot alle». 
 
I 2017 vil det bli behov for en ny samling mot blind markedstro -- for sosial og geografisk utjevning. 
 
La meg gå til 1960-tallet. At Arbeiderpartiet mistet sin dominans i norsk politikk da, var og er et stort gode. Gerhardsen satset stort på utenlandsk kapital og storindustri. I Senterpartiet opplevde vi at Arbeiderpartiet ikke så det mangfoldet av muligheter som lå i hele landet.  Vi vokste sterkt under Per Borten. Han klarte å få på plass en styringsdyktig regjering der makten lå i sentrum. 
 
Den Senterparti-ledede regjeringa var arkitekten bak viktige tiltak som folketrygden og offentlighetsloven. Begge to er viktige bærebjelker den dag i dag. Bærebjelker for folkestyret, demokratiet og velferdsstaten. 
 
Borten-regjeringen sprakk på EF-saken, Venstre sprakk også. Motsetningene mellom Høyre og Senterpartiet var enorme. Men selv om regjeringen sprakk, var Senterpartiets innsats i folkebevegelsen mot EF avgjørende for at folket sa nei i 1972, og at Trygve Bratteli kastet kortene.

La oss gå til slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet -- neste EU kamp. Anne Enger og Johan J. Jakobsen tok Senterpartiet ut av Syse-regjeringen for å sikre nasjonal kontroll. Det ble avgjørende for den EU-kampen vi da var på full fart inn i. Partiet la med Anne og Johan i front en kraftfull og dristig strategi. Den kampen førte til at Norge i dag ikke er en del av unionen. -- Det er den kampen som gjør at vi i dag betaler med kroner, ikke med euro. 
 
Annes slagord «Vårt nei er et ja til noe bedre», og verdiene folkestyre, miljø og solidaritet hadde klangbunn i den norske folkesjela. Men det var ikke bare Senterpartiets motstand som til syvende og sist var avgjørende. Det var folkets vilje.

Akkurat den samme folkeviljen gjorde at Jens Stoltenberg gikk på en smell i 2001. Han gjennomførte sykehusreformen og la opp til kommunereform og markedsliberalisme. Akkurat den samme folkeviljen gjorde at Erna Solberg i 2005 gjorde ett av tidens dårligste valg for Høyre, et valg som la grunnlaget for åtte rødgrønne år. 
 
Det er de samme verdiene Erna Solberg og Siv Jensen utfordrer nå. Det er oppskriften på å tape valg i Norge. Folk drømmer ikke om sentralisering, privatisering og større forskjeller. Høyre gikk til valg på slagordet «Nye ideer, bedre løsninger». Men det vi har fått er gamle ideer og sentraliserende løsninger. 
 
Landsmøte! 
 
Etter krigen er vi det partiet som har styrt Norge nest lengst. Men vi har også valgt bort regjeringsmakt når det har vært nødvendig -- som i forrige EU-kamp. Ser vi på vår 95-årige historie viser den at vi ikke søker makt for maktens skyld, men for resultatene. Den viser at partiet vårt er et styringsparti -- ikke et støtteparti. De valg våre forgjengere har tatt, har vært avgjørende for Norge.   
 
Dette landsmøtet skal igjen fatte vedtak -- peke ut en retning for hvordan norsk politikk skal bli. Det å få lov til å være lagleder for dette laget er meg en glede. 95-åringen Senterpartiet er ikke gammel og grå i håret, det er en vital jubilant. 
 
Vi er et lag i vekst. Noe av det som viser vår styrke, er at 2014 ble året vi snudde motgang til medgang. Medlemsnedgang til medlemsoppgang. Tillitsvalgte rundt i hele landet har gått ut, drukket kaffe, snakket med folk og vervet. De som har bidratt aller mest, er ikke jeg eller partiledelsen. Det er «partiets framtid», Senterungdommen, som har hatt nesten 20 % vekst i sitt medlemstall. I fellesskap, landsmøte, klarte vi å gjøre 2014 til et godt år for partiet. Olas plan, Anne Beathes plan, vår plan er at 2015 skal bli enda bedre. Medlemsvekst, aktivitetsvekst, vekst i stemmetall, flere i kommunestyrene, flere i fylkestingene. Og ikke minst, flere ordførere! 
 
Landsmøte!

Takket være dere er vi svært godt i gang. For selv om vi hadde en medlemsvekst i fjor, er tilstrømningen mye større i år. Vi har over 100 nyinnmeldte hver eneste uke etter nyttår. Til nå i 2015 har vi fått over 1200 nye medlemmer. Medlemsvekst får vi til -- aktivitetsvekst får vi til, og i september skal vi gjøre det om til stemmevekst. 
 
Vi vil og vi skal gjøre et godt valg. Men venner, det er ikke en jobb bare for meg -- for Anne Beathe -- for Ola -- for Marit. Det er en jobb for oss alle. Høstens valgkampanje skal bli en grasrotkampanje der min plan er å gjøre alvor av mottoet Ta hele landet i bruk. 
 
Vi skal ta hele partiet i bruk. Vi utfordrer alle. Sympatisører, lokallagsledere, fylkesledere og alle medlemmer. Vi utfordrer til tidenes kaffekoppstafett, der vi snakker med folk, mobiliserer. Der vi får fram hvilket parti som vil ha tjenester nær folk. Skole nær folk. Sjukehus nær folk. Politi nær folk. Det er vi som kjemper for tjenester nær folk. 
 
Det er Senterpartiet som forsvarer det gode nærmiljøet. Det nærmer seg kommunevalg og vår felles beskjed til Solberg og Jensen i høstens valgkamp vil være: Dere skal ikke få fortsette å demontere norske lokalsamfunn. -- Vær forberedt, 2015 er bare starten -- vi har ikke tenkt at dere skal vinne igjen! For vi er det partiet som er på lag med det Norge folk elsker. 
 
Landsmøte,

Fjorårets grunnlovsjubileum var en fantastisk folkefest. Vi feiret det norske folkestyret og fellesskapet. Fellesskapet og mangfoldet i landet vårt. Det historiske fellesskapet med generasjonene før oss og grunnlovsfedrene. Folkestyre; frihetskamp. Vi dyrket tankene fra årene rundt 1814: Frihet, likhet, brorskap. Det var en flott markering. For et par uker siden felte mange av oss noen gledestårer da Therese Johaug vant VM i Falun -- vi gledet oss med henne. Hennes glede, vår glede. Vi følte fellesskapet.

I Norge gleder vi oss med hverandre når det går bra og vi fortviler når det går dårlig. På samme måten som vi sammen gleder oss over skisuksess, er fellesskapet sterkt når noen mister huset sitt i en naturkatastrofe -- selv om det er på den andre siden av landet.

Fellesskapet vi føler, er noe flott. Å bygge landet, bygge fellesskap, blir vi aldri ferdig med. Det er et evig arbeid. Jeg er sikker på at noe av det viktigste for fellesskapsfølelse er små forskjeller. Like muligheter uansett bakgrunn. Uansett hvor du kommer fra, uansett hvor du bor. 
 
Norge er et fantastisk land. Lofoten med sin ville natur, Finnmarksvidda med reindrift, vestlandsfjorder med bosetning oppover dalsidene, tradisjonene i Gudbrandsdalen, Trondheim og Oslo med definerende nasjonale bygg, institusjoner og kulturliv. Vi har et mangfold av store og små unike steder. Det er det mangfoldet vi nordmenn elsker. Det mangfoldet må vi bygge videre på og dyrke. Det er det som gjør Norge så spesielt. 
 
Da må vi ha sjukehus også på steder som Rjukan; brannberedskap i Lærdal; politi nær folk. Vi må bruke politikken til å dyrke mangfoldet, føle fellesskapet og sikre tryggheten. 
 
I Norge er sjukehusene i dag organisert som bedrifter. I Skottland hadde de samme foretaksorganisering for sjukehusene. Modellen førte til byråkrati, uro, misnøye og mangel på politisk styring. Akkurat det samme som vi ser i Norge. Skottland har nå tatt tilbake den folkevalgte styringa over sjukehusene. 
 
Vi i Senterpartiet vil ha en sjukehusreform i Norge, der vi avbyråkratiserer sjukehusene, tar tilbake den politiske styringa, endrer inntektssystemet og stopper sentraliseringa av norske sjukehus. Skal vi i regjering i 2017, må sjukehus på forhandlingsbordet. 
 
Regjeringen fører nå dessverre en politikk som skaper splittelse, ikke fellesskap. Der by settes opp mot land. Der svaret på alt er sentralisering. Der vi skal lage konkurranse mellom regioner og byer i stedet for å løfte hverandre opp. 
 
Regjeringen har satt i gang tidenes lokaliseringskamp. Vi ser det ved politireformen, den varslede sjukehussentraliseringen, kommunereformen, sammenslåing av høyskoler og universiteter, sentraliseringen av skatteetaten, nedlegging av forskningsinstitusjoner innen grønn sektor. Og jeg kunne dessverre fortsatt. 
 
Venner, det virker som alle i denne regjeringen har gått et felles statsrådskurs der kursholderen må ha sagt noe sånt som dette: 
 
«Finner du en utfordring eller et problem i ditt fagfelt -- er svaret alltid det samme -- sentralisering. Bruk ord som «robust», «handlekraft» og legg inn ordet «nær» selv om du vet at tjenesten blir liggende lengre unna. Kall alle som er uenige med deg gammeldagse, bakstreverske eller i ytterste konsekvens gjør som sjefen selv, kall motstanderen din «stalinist». Hvis brede folkelige grupper som fagforeninger, frivillighet og bygdebevegelser er mot, er det bare å overse det og kjøre enda hardere. Slagordet «Mennesker, ikke milliarder» var bare noe vi sa for å vinne et valg, glem det. Det vi egentlig mener, er «Mennesker med milliarder».»

Landsmøte,

Sannheten er at regjeringen er ekstremt konfliktorientert i sin måte å drive politikk på. Se på landbrukspolitikken. På én og samme tid har de satt i gang prosesser for å fjerne nesten alle bærebjelkene i politikken. De angriper tollvernet, som har vært en pilar for norsk matproduksjon siden 1. verdenskrig. 
 
Listhaug tar ikke til orde for å justere konsesjonsloven -- men for å fjerne hele lovverket. Tanken om nasjonalt og lokalt eierskap til naturressursene har vært en bærebjelke i vår ressursforvaltning siden Gunnar Knudsen og Johan Castberg satt i regjering rett etter unionsoppløsningen. 
 
De har satt i spill samvirkets rolle, som helt siden 1930-tallet har vært avgjørende for at vi har matproduksjon i hele landet. Alt settes i spill samtidig. Dette er ikke konservativ politikk, som Høyre hevder de driver med. Det er revolusjonær politikk. Det Høyre driver med, er ikke kunnskapsbaserte, gradvise endringer, som er definisjonen på konservativ politisk tekning. Da jeg var yngre, trodde jeg aldri at jeg noen gang skulle stå på landsmøtets talerstol og si dette. Men det er sant: Jeg savner nesten Kåre Willoch! 
 
Regjeringen har gått så langt i mange av sine forslag at de har blitt stoppet av Stortinget. Men er det en god strategi for en av landets største næringer at alt settes i spill? Selvfølgelig ikke. Det skaper konflikt, usikkerhet og lite forutsigbarhet for en næring som trenger det motsatte. Norsk næringsmiddelindustri alene har rundt 50 000 direkte sysselsatt og industrien hviler på landbruket. 
 
Regjeringen har valgt å gå ut så hardt som overhodet mulig i målet om å sentralisere Norge. Det er den store forskjellen på dagens Høyre-regjering, der tyngdepunktet ligger til høyre for Høyre. Tidligere modererte sentrumspartiene de verste sentralistene i Høyre. Det er en ekstrem variant av Høyre vi nå ser. 
 
Den 1. mai i fjor var jeg på Rjukan. Et samfunn som vi alle kjenner historien til, og som bidrar til det norske mangfoldet. Parolen i 1. mai-toget, ledet av den lokale Høyre-ordføreren, var: «Bevar lokalsjukehuset -- la Rjukan-samfunnet vokse». Regjeringens svar var nedleggelse, med stilltiende støtte fra Ap og KrF i Stortinget. 
 
Den sentraliseringen vi har sett i Telemark, er bare starten på regjeringens endringer. Bent Høie har varsla massiv sentralisering av kirurgisk akuttberedskap ved sjukehus med under 60 000 til 80 000 pasienter. Rundt halvparten av landets sjukehus vil, om dette skjer, miste grunnleggende akuttberedskap. 
 
Men på Rjukan er det ikke bare lokalsjukehuset de mister. Regjeringen vil sentralisere skattekontoret og legge ned kommunen. Politireformen legger opp til at Rjukan skal ligge under samme politidistrikt som Bærum -- det blir enorme avstander. Frykten er stor for at Rjukan også mister lensmannskontoret. Alle reformer regjeringen har satt i gang, trekker i én retning: Små samfunn som Rjukan skal bygges ned. 
 
Hva blir helheten i regjeringas sentraliseringsprosjekt? Hvem er det egentlig som drømmer og presser på for et stadig mer sentralisert Norge?  Er det noe stort folkekrav? Neppe. Men embetsmannsstaten har alltid i sin form vært sentraliserende. Så har det vært politikkens oppgave å se helheten. Nå virker det som om statsrådene på hvert sitt felt kjører på med sin sentralisering. Så får vi se hvordan landet vårt blir etterpå. Vi i Sp tenker motsatt: Hvordan kan vi bruke høyskolesektoren, sjukehussektoren, kommunesektoren, politiet til å utvikle hele landet? 
 
Politikk handler om helhet, ikke deltekning. Hva slags land er det vi vil ha? Blir vår flotte hovedstad så mye bedre hvis stadig mer skal sentraliseres dit? Vi må ha kommuner tilpasset geografien vår. Skal folk ha tjenester nær der de bor, må vi ha et mangfold av kommuner. Men i diskusjoner om kommuner har regjeringen låst seg til én løsning. 
 
Høyre er utelukkende opptatt av strukturer og har glemt å diskutere innholdet i tjenestene. Høyre har glemt at det hele handler om mennesker, om den lille guttens skolehverdag og oldemoras hverdag på sykehjemmet. Er det sånn at det norske folk virkelig drømmer om å ha sine siste år på Norges største sykehjem? 
 
Nei. Vi vet at det ikke er sånn. Folk er minst fornøyd med eldreomsorgen i landets største kommune. I industriell sektor er det svært ofte stordriftsfordeler, men i arbeid med mennesker tror vi på nærhet og smådriftsfordeler. Det er Høyre-byrådet i Oslo som bør lære av de mindre kommunene, ikke de mindre kommunene som bør bli som Oslo. 
 
Landsmøte! 
 
Vi har en annen vei. Vår vei er troen på nærhet, oversiktlige og gode nærmiljø. En løsning der du får hjelp raskt, der tilbudet er nært og mulighetene lokale. Uansett om det er i byen eller på bygda. Regjeringen vil sentralisere landet. Vi vil ta hele landet i bruk. 
 
Vi vil ha en vei der søndag fortsatt skal få lov til å være søndag. Der hovedregelen i arbeidsmarkedet skal være faste stillinger og anstendige forhold. En vei der vi lytter til folk og løfter opp folkestyret. Ikke karakteriserer folkemeningene som synsing, usakligheter og lite kunnskapsbaserte, for å bruke Høyres egne ord om lokale folkeavstemminger. 
 
Vi i Senterpartiet frykter ikke folket. Vi har grunnleggende tro på det lokale sjølstyret. Derfor vil jeg være helt tydelig: Vi vil oppheve alle tvangssammenslåinger av kommuner som blir fatta av Høyre og Frp dersom vi havner i maktposisjon i 2017.  
 
Vi har tro på folket, vi har tro på hele landet og vi har så mange muligheter. Ta et område jeg brenner for; norsk matproduksjon. Den er fantastisk og den skaper store verdier. Selv om det regjeringsoppnevnte Rattsø-utvalget beskriver norsk matproduksjon som et onde. Vi er partiet som står opp for smaken av Norge -- alt fra smaken av reinkjøtt på vidda, til lofotlammet, til skreien, laksen, den gode osten, eplene fra Hardanger, eller morellene fra Lærdal. Smaken av Norge er fantastisk. Og kjære landsmøte; det finnes ikke noe mer framtidsrettet enn å produsere mat. Jeg garanterer at vi spiser også om 100 år. 
 
Norsk matproduksjon har tida med seg, men jeg blir fortvilet når jeg ser hvor lite framtidsrettet regjeringen er i sitt syn på produksjon av mat. Store, sentraliserte enheter er gårsdagens løsninger, det bidrar ikke til mangfold, det bidrar til enfold. Deres «ja» til å bygge ned matjord er et ran fra kommende generasjoner. Vi vet at verden vil trenge mer mat framover. Vi vet at evnen til å produsere mat vil gå ned på grunn av klimaendringer. Da må vi ikke bygge ned fremtidige generasjoners mulighet til å produsere mat. Vi må bygge den opp. 
 
Suksessen i Norge, dette lille landet langt mot nord, er at vi har løftet i lag. At fagbevegelse og arbeidsgivere har funnet sammen om løsninger. At landbruk og næringsmiddelindustri sammen med staten har funnet løsninger. 
 
At vi sammen har tatt vare på naturen, utnyttet ressursene og sikret eierskapet til disse. 
 
Vi har brukt vår natur til å skape verdier i hele landet. FrP ville en gang selge norsk sokkel. Det er akkurat samme tekning som regjeringa viser i dag når de vil selge norske selskaper. Hvordan maksimere nytten nå? Men politikken må ha generasjonsregnskapet med seg. Senterpartiet tenker lengre enn til i morgen. 
 
De siste månedene har vi sett mang en analyse om samarbeidet mellom de såkalte Nydalen-kameratene. At de må snakke bedre sammen, at de må spille hverandre gode, at de må bli flinkere til å snakke sammen før budsjettet blir lagt fram. Når man leser analysene, kan man få inntrykk av at alt handler om et spill om kommunikasjonsstrategi -- hvis man bare lykkes med det, vil alt bli så mye bedre. Det er ikke pynten på kaka som er det avgjørende for om kaka er god. Akkurat like lite som at det er kommunikasjonsstrategi og forankring som er problemet for Nydalen-kameratene. 
 
Problemet er at KrF og FrP er motpoler i norsk politikk. Men likevel har motkulturpartiet KrF satt inn landets fremste populistparti i regjering. 
 
Senterpartiet ønsker å øke bistanden. Vil ta i mot flere kvoteflyktninger, vil ha en restriktiv alkoholpolitikk. Senterpartiet er tydelig mot søndagsåpne butikker, for en kraftfull fordelingspolitikk, for pressestøtte og en aktiv kulturpolitikk. Dette er viktige verdispørsmål, hvor KrF er helt enig med oss. Men partiet har likevel satt inn en regjering med FrP, som ønsker den helt motsatte politikken. 
 
Sannheten er at dagens samarbeidsavtale mellom Venstre, KrF og regjeringen svekker sentrumspolitikken. Vi ser det hver dag i Stortinget. Høyre og FrP bruker de to andre til å få gjennom sin egen politikk. Sentrum har aldri stått så svakt i et regjeringssamarbeid som det står nå. De to sentrumspartiene brukes om hverandre, og det til å skape politikk som er på ytterste høyre kant. 
 
Men på Hedmarken er vi glad i Prøysen. Og ikke minst sangen «Du ska få en dag i mårå». Dette er en beskjed til KrF og Venstre: Jeg har «blanke ark med fargestifter tel». 
 
Landsmøte,

Vår 95 år lange historie viser at vi har satt spor etter oss. Veksten vi nå opplever, de gode meningsmålingene, alle de gode tilbakemeldingene og alle dem som strømmer til oss som medlemmer, er et tegn på hva som kommer. Vi lar oss ikke stoppe, vi bryr oss ikke om at motstanderen prøver å latterliggjøre oss. 
 
Våre motstandere sier at vi er bakstreverske, at vi løfter gårsdagens løsninger. Vårt svar er at de verdiene Norge er bygget på, ikke skal få rives ned. Å ta vare på det som er godt, er ikke bakstreversk. Våre motstandere sier at vi er et sektorparti, at vårt eneste ønske er å beskytte en yrkesgruppe. Vårt svar er at vi er stolt av bøndene. Vårt svar er at det å være opptatt av levende lokalmiljø, nærhet til skole, omsorg og næringsdrift i hele landet, det er breie interesser. 
 
Landsmøte,

Våre motstandere sier vi er et nei-parti. Som Anne sa i 1994: «Vårt nei er et ja til noe bedre.» Vårt «nei» til regjeringens sentralisering er et «ja» til tjenester nær folk. Vårt «nei» til massive skatteletter for de få er et «ja» til et samfunn med små forskjeller. Vårt «nei» til en kraftig liberalisering av arbeidsmiljøloven er et «ja» til et godt arbeidsliv for alle. Vårt «nei» til frislipp i alkoholpolitikken og store taxfreekvoter er et «ja» til anstendig alkoholpolitikk. Vår tydelighet i debattene om nye handelsavtaler er et «ja» til folkevalgt styring. Vårt «nei» til nedbygging av matjord er et «ja» til kommende generasjoner. 
 
Erna Solberg beskrev oss som «tåpelige» i spørretimen da vi ikke vil selge bedrifter som er viktige for landet. Vårt «nei» til salg av norske bedrifter er ikke tåpelig, men et «ja» til en aktiv eierskapspolitikk der vi bruker statens kapital til å utvikle landet -- ikke bare maksimere profitt nå. Siv Jensen beskrev meg som en «parodi på meg selv» da jeg sa at «nei» til Rattsøs forslag til sentralisering. Vårt «nei» til mange av løsningene i Rattsø-rapporten er et «ja» til et mangfoldig land med tjenester nær folk.

«Useriøst» og «uansvarlig» var ordene Marit Arnstad fikk fra Høyre da vi gikk imot tidenes sentralisering av politiet. Mye kan sies om Marit, men uansvarlig og useriøs er hun ikke. Marits tydelige nei til massiv sentralisering av politiet, er et tydelig ja til politi nær folk. 
 
Vårt «nei» til søndagsåpne butikker er et «ja» til en annerledes dag -- ikke et knefall for skimoralister, fagbevegelse og kristenfolk som Høyres stortingsrepresentant fra Oslo så nedlatende fikk seg til å si. 
 
EUs minister i Norge, Vidar Helgesen, og kommunalminister Jan Tore Sanner skylder på oss for alt som er vondt og vanskelig med vårt forhold til EU. Enten det er arbeidsgiveravgift eller ostetoll. Det er riktig at vi sa «nei» til å øke avgiftene for norske distriktsbedrifter. Liv Signe sa «nei» til Brussel, men hun sa «ja» til norske distrikt i kampen om arbeidsgiveravgift. Sanner sa «ja» til Brussels krav og skyldte på oss. Vi sa aldri «unnskyld» for norsk landbruk, norsk matindustri og norsk matkultur i møter med EU. Vi sa «ja» til norsk landbruk, men «nei» til urimelige krav fra Brussel. 
 
Helgesen bruker all tid på å skylde på oss. Tid han burde ha brukt på å stå opp for norske interesser. «Kommunistisk vederstyggelighet» var ordene Listhaug brukte om konsesjonslovene i en debatt med meg tidligere i vinter. Vårt «nei» til å kaste hele loven på skraphaugen er et «ja» til langsiktig forvaltning av naturresursene -- et «ja» til lokalt og nasjonalt eierskap. 
 
Landsmøte,

Min oppfordring til dere er: Vær frimodige! Vis en annen vei der vi sier «ja» til et Norge med små forskjeller, der vi sier «ja» til tjenester nær folk, der vi sier «ja» til norsk mat og at det skal vokse og gro i hele landet. 
 
Valget i høst er det ikke jeg som skal vinne -- men vi som lag. Reis ut i landet -- lytt til folk -- ta den gode kaffepraten. Gjør det klart for alle at en stemme til Senterpartiet i høstens valg er en stemme til nærhet, folkestyre og trygg norsk mat. Og gjør klinkende klart det faktum at en stemme til regjeringspartiene i lokalvalget, er en stemme for enda mer sentralisering. 
 
Vi er i gang. Vi har fått 1200 medlemmer så langt i år, og vi skal ta Norge med storm. Om et halvt år, når folk står inne i valglokalet, bak forhenget, og skal velge, da skal folk vite: Vi er partiet som er på lag med det Norge du elsker!