VIRKSOMME ORD
VIRKSOMME ORD
VIRKSOMME ORD

Menneskene må også erobres innenfra

av Trygve Bull, ,
Stiftelsesmøte for Fremtiden i våre hender
Stiftelsestale | kristendom, Rettferdighet, Ressursforvaltning, Humanisme
Lektor Trygve Bull ble introdusert som «den politiker fremfor noen som alltid har insistert på å beholde en fri og menneskelig vurdering som ledetråd i sitt politiske liv». Dette ble også ledetråden i hans korte innlegg.

Kjære medmennesker.

Må jeg først få komme med en liten bemerkning som ikke står i mitt manuskript, men som. faller meg naturlig når jeg ser utover denne forsamlingen. Stilt overfor en slik stor mengde av unge mennesker nede i salen, burde selv en dommedagsprofet finne grunn til optimisme!

Når nye tanker skal gis gjennomslagskraft i samfunnslivet, har det alltid sett ut til å foreligge et valg mellom to måter å gå til verks på. Den ene veien, som ikke minst de religiøse samfunn ofte har anvist, er veien om enkeltmenneskenes sinn: For at det nye skal kunne seire i det praktiske liv, må det først ha erobret menneskene innenfra. Først når individene enkeltvis gjennom åndelig påvirkning er blitt brakt til å føle og tenke og handle på en ny måte, vil også samfunnet kunne bli annerledes og bedre. For prøver man først og fremst ved ytre midler å få menneskene til å forandre seg, vil det snart vise seg at man har bedradd seg selv. Den gamle Adam vil gjøre alle bestrebelser til skamme. En tilsynelatende seier vil snart vende seg til nederlag; reaksjonen vil snart gjøre revolusjonens verk til intet. Eller som de gamle sa: Du kan drive ut naturen med et grev, den kommer likevel alltid tilbake. Eller i Baggesens omskrivning: Naturam furca pellas ex - hun kommer dog igjen den heks!

All forbedring av menneskelivet må etter dette syn skje gjennom de enkelte menneskers forbedring eller endog moralske naturforvandling. Lykkes man i dette, vil de ytre ting komme av seg selv. I vår sivilisasjon blir denne holdning gjerne identifisert med kristendommen, vel å merke en kristendom som mange bekjenner seg til, men som få tar de praktiske konsekvenser av.

Den andre - og motsatte - holdning er den som ofte fremtrer i marxismens eller andre sosiologiske skolers kledebon, og som vel har flere tilhengere idag enn bare for en mannsalder siden. Også i teorien, ikke bare i praksis! Den hevder at når menneskene tenker ulikt, når de har ulike religiøse og moralske retningsvisere, så skyldes det at de i videste forstand har levd under ulike vilkår. Men blir disse vilkårene endret, så blir også tenkesettet et annet.

Det gjelder derfor å endre de ytre omstendigheter, og dette igjen kan bare skje ved hjelp av organisatorisk og institusjonell makt.

Den motsetning som her er antydet, er vel den samme som Arthur Koestler vil gi uttrykk for når han taler om yogien og kommissæren. Så sterkt som den første tenkemåten, yogiens, har stått i den offisielle forkynnelse, er det bare rimelig at den andre er blitt særlig sterkt understreket på politisk radikalt hold. Man har hevdet at sinnelagsholdningen utelukkende har tjent som unnskyldning for ikke å foreta seg noen ting, og at bare bevisst anvendelse av organisatorisk makt kan bringe endringer i stand.

Det som her naurligvis lett kan bli resultatet, er at man henfaller til det som er blitt kalt jesuittisme, altså at et hvilket som helst middel er berettiget, bare det kan gi de såkalte rette oppfatninger makt. For når man først er satt i stand til systematisk og ensidig å påvirke både menneskenes sinn og deres samfunnsorganisasjon, vil man være i stand til å utrette det som den rent åndelige påvirkning aldri kan greie.

Når jeg for min del vil hevde at ingen av disse to syn alene kan peke på veien vi må gå, så er det vel for de fleste i denne forsamling en banalitet, noe sel innlysende - nesten en truisme. Men i mitt lange politiske liv har det slått meg hvor mange det er på begge sider som ikke klart innser og medgir at de to veier alltid må virke sammen om noe godt skal oppnås. Særlig er det påfallende hvor mange mennesker i innflytelsesrik posisjon det er som preker den indre overbevisnings vei når det gjelder eventuelle radikale forandringer, men som samtidig har vært påfallende passive og tause når det gjelder de tvangsmidler av organisatorisk og institusjonell, kort sagt av politisk art, som stadig og nesten som en selvfølge brukes for å opprettholde den bestående tingenes tilstand. Den være seg aldri så urimelig.

På den annen side må vi som har gjennomlevd det 20. århundres kriser, ha vært blinde om vi ikke har sett hvordan tvangsmidlers anvendelse i utvilsomt berettigede måls tjeneste, har ført til resultater som til dels har stått i likefram motsetning til de formål det opprinnelig var meningen å tjene.

Jeg tror det er av den største betydning at den bevegelse som her idag er i ferd med å ta form, helt fra begynnelsen av er klar over den problemstilling jeg nettopp har skissert, og over hvilken vei den ønsker å stake ut for seg selv. Like så sikkert som de livsviktige spørsmål som på dette møtet er fremstilt av andre talere, i egentlig forstand er politiske problemer som til syvende og sist må håndteres av politiske organer, like sikkert er det at disse politiske organer vil arbeide i det tomme rom eller bli handlingslammet eller endog forfalle til å fremme andre formål enn hensikten opprinnelig var, dersom det ikke hele tiden fins en levende folkebevegelse. Denne bevegelsen må på den ene side uopphørlig minne de praktiske politikere om problemenes art og størrelse, og på den annen side - og det er kanskje det aller viktigste - holde opinionen levende og hjelpe den til å bli stadig mer artikulert.

Selv for de tregeste og mest konvensjonelle politikere vil det da etter hvert fortone seg som en politisk nødvendighet, også for dem personlig, å fremme drastiske endringer i tingenes tilstand. Ellers vil de simpelthen miste sin makt.

Når jeg vil understreke at det er en holdningsskapende virksomhet som iallfall i første omgang bør prege denne bevegelsen (og tilsvarende bevegelser i andre velstående land), betyr det altså på ingen måte en underkjennelse av den politiske og maktmessige side av saken. Men ikke minst fordi bevegelsen vil samle mennesker med ulike konkrete politiske syn, vil vi begrense, i begynnelsen i hvert fall, vår oppgave til dette, det holdningsskapende. Arbeidet med de konkrete, praktisk-politiske oppgaver må vi foreløbig overlate til de institusjoner, organisasjoner, som i våre samfunn, hver på sitt vis, arbeider med den daglige politikk.

Dette vil ikke si det samme som at vårt arbeid ikke kan bli omstridt, ja, bekjempet, nemlig av alle dem i alle partier som ennå ikke er blitt vakt til forståelse, og som derfor stritter imot. Vi ønsker derimot ikke selv å fremtre som et nytt politisk parti, og heller ikke på forhånd alliere oss med det parti eller de partier som de forskjellige av oss i et gitt øyeblikk kanskje synes viser mest forståelse i ord eller gjerning. Men dersom vårt arbeid blir det som vi håper det vil bli, er det min overbevisning at flere og flere mennesker kommer til å la sitt valg, også av politisk parti, bestemme av hvem som til enhver tid vil kunne virke for de ideer denne bevegelse står for. Og lykkes vi virkelig, da vil dette i et samfunn som vårt bl.a. føre til at alle politiske partier på en eller annen måte mer og mer vil ta farge av våre idéer.

Arbeidet for å berge menneskeheten ut av den farligste krise den noensinne har stått overfor, krever selvsagt samarbeid. Men som alt samarbeid om store og vesentlige spørsmål, vil det måtte ledsages av strid, av strid om makt og strid mellom interessegrupper.

Når I-land og U-land møtes til forhandling, samarbeider de, men under ligger hele tiden striden. Vi får være glade så lenge den ikke slår ut i lys lue, vi får være glade så lenge den antar samarbeidets form.

Når vi krever en ny livsstil i I-landene, ønsker vi at det skal skje gjennom samarbeid, men vi må ikke ha noen illusjon om at ikke også dette samarbeid vil måtte ledsages av kamp. Kampen må imidlertid i første rekke bli de politiske organers sak. Som en idéstrømning og som en inspirator må vi lengst mulig søke å unngå å bli en kjempende part - i annen forstand enn den at vi vil kjempe for at flest mulig av de stridende politiske interessegrupperinger lytter til våre advarsler og til vårt budskap. Derved kan vi kanskje bidra til at organisasjoner og institusjoner som tradisjonelt har stått i kampforhold til hverandre, i alle fall får det til felles som vi bibringer dem alle.

Bare til dem som vil sette snevre privilegieinteresser foran hensynet til menneskehetens skjebne, vil også vi være forberedt på å komme i direkte kamp.

Kjelde: Erik Dammann, (red.): Ny livsstil. Om folkeakjsonen Fremtiden i våre hender. Oslo 1974, s. 54-60.
Utskrift frå VIRKSOMME ORD
Institutt for informasjons- og medievitskap, Universitetet i Bergen