Det er i morgen - 7. desember - akkurat ett år siden Amerika og Japan skred inn i det store verdensoppgjør, hvorved den europeiske kamp mellom fem stormakter, ble en verdenskamp i dette ords videste betydning.
Vi rykker no inn i krigens 40. måned, og det er naturlig å kaste et blikk tilbake på situasjonen slik den var i den 40. krigsmåned av forrige verdenskrig. Det vil si ved årsskiftet 1917-18. Dette kan være et grunnlag for sammenligning, ikke for å gi noen spådom om krigens utfall, men som et lite fingerpek om styrken for dem som kjemper på hver side, og som en advarsel til våre motstandere. Det kan også være at en slik sammenligning kan ha litt å si til de vaklende sjeler som spekulerer i krigens utfall, til dem som står hvor bonden i Telemark sto, som jeg snakket med en gang i sommer:
"Hvis man bare visste hvem som vant krigen."
Hvordan var så stillingen ved årsskiftet 1917-18? Da besto sentralmaktene av Tyskland og et svakt Østerrike-Ungarn, en nasjonal stat med et herskende antall tyskere, og andre folkeslag som bare ventet på å rive seg løs fra dobbeltmonarkiet. Likedan med Bulgaria og Tyrkia - Europas syke mann - på samme side. Disse behersket et område som talte 200 millioner mennesker - en del av Frankrike, en del av Balkan til Hellas og en del av Russland til bortenfor Polen. Mot dem sto de fransk-britiske hærer, og Amerika var begynt å øse sine soldater og sitt krigsmateriell inn i Europa. I sør sto Italia, og i øst ikke bare Russland, men også Japan på Vestmaktenes side.
I dag er Tyskland og dets forbundne herrer over hele det egentlige Europa (idet Spania og England da regnes som liggende delvis utenfor). Det er da bare Sveriges 6 millioner og Sveits 4 millioner som ikke står under aksemaktenes kontroll. Frankrike er slått ut. Hele den franske armé som i verdenskrigen var på 100 divisjoner er slått ut.
I øst står riktignok bolsjevikene sterkere enn da de kom til makten i 1918, men bolsjevismens smittekraft er i dag klarlagt, og enhver soldat på østfronten er immun overfor bolsjevismen, idet han har fått en anskuelsesundervisning som gjør at han aldri gir etter. I det fjerne østen er Japan kommet som en framstormende verdensmakt som no behersker et område på 500 til 550 millioner mennesker.
I Europa står således i dag mot det britiske verdensrike 400 millioner mennesker.
Ser en videre på de drivende krefter i disse maktområder, vil en se at forrige gang sto Tyskland temmelig svakt ved blokaden og dertil undergravd av indre propaganda. Det var praktisk talt Tysklands 70 millioner som bar det hele. I dag står det tyske rike sveiset sammen med 80-90 millioner nasjonale tyskere, dertil kommer Italia, Bulgaria, Finnland og Romania i direkte forbund, ialt en aktiv blokk på 200 millioner. I de japanske områder er det en aktiv blokk på 100 millioner, tilsammen altså 300 millioner, aktivt kjempende mennesker.
På den annen side står Amerikas 130 millioner, Englands 70 millioner, når man regner dominions med og det ubesatte Sovjet-Samveldet med rundt regnet 100 millioner.
Det står altså i dag om lag 300 millioner aktivt kjempende på hver side, men forholdene for aksemaktene er så umåtelig meget mer gunstig enn under forrige verdenskrig.
Det er grunn til å peke på disse ting etter de siste begivenheter i Nord-Afrika og Sovjet-Samveldet. Derfor må en ikke undervurdere motstanderne, og en må kjenne deres metoder. Churchill er ikke dum når han får lokket Norge, Frankrike, Nederland, Belgia, SovjetSamveldet, Balkan osv. til å ofre sitt blod for England. Tvert imot, dumme er de som lar seg forlede til å ofre sitt folks interesser på det engelske alter.
Det er imidlertid godt gjort av de engelske herrer å få dem til å gjøre det. Men det er allikevel noen som er lurere enn Churchill, og det er USA, som lar England kjempe for seg.
Og Stalin er enda lurere når han får England og Sambandsstatene med på å gjøre verden moden for verdensrevolusjonen.
Men det er noen som også er lurere enn Stalin, det er de som har satt hele spillet i scene, nemlig den internajonale jødemakten.
Krigen kom fordi det var visse internasjonale krefter som vilde den.
Først det britiske imperium som ikke vilde se på at det vokste fram et sterkt Tyskland. En framtredende tysker som for en tid siden var på besøk i Norge, fortalte at han i sin tid hadde vært på besøk i England, og bl.a. hadde snakket med Churchill. Han hadde forklart.ham om Tyskland og nasjonalsosialismens kamp, og Churchill hadde bemerket at det var så utmerket alt sammen, men Tyskland ble for sterkt, og vi skal knuse Tyskland. Slik er Englands splitt- og hersk-politikk. Og bak England igjen står den internasjonale jødemakt.
Og hva var så jødenes beveggrunner? Kanskje vilde de ha hevn fordi de var kastet ut av sine maktstillinger i det tyske rike? De kjørte i grøften det engang så stolte keiserrike. De kom som en ren parasittstrøm og satte seg fast overalt. Man kan danne seg et bilde av forholdene når man hører at det kom en jødisk lasaron som i løpet av to år ble politidirektør i Berlin. Man kan forstå at et folk reiser seg i fortvilelse mot dette, og en måtte også regne med at jødene ikke vilde la noe uforsøkt for å gjenerobre sin innbringende maktstilling. Men det var ikke så lett å regne ut at de skulde få lokket hele verden ut i krig for sine interesser.
Derfor ble det ingen internasjonal samling om løsning av jødesporsmålet. Jødene vilde ødelegge Tyskland, da Tyskland sto i vegen for deres kamp om verdensherredømmet. De fikk også ryddet vekk de folk i England som følte samhørighet med de nordiske folk og trakk det britiske imperium ut i krig for de jødiske interesser.
Jødene er den mest rasebevisste nasjon i verden. Og de er oppfylt av hat til andre folk. De bryter ned og løser opp folkesamfunnene for engang å kunne samle alle verdens folk under Israels hæl. Bolsjevikrevolusjonen i 1917 var jødenes verk. Og hvorfor ble det tsaristiske Russland styrtet? Ikke bare for politisk å utnytte situasjonen, men også som hevn for de antijødiske lover. Pa samme måten søkte de å bryte ned Østerrike og Tyskland og påføre også disse land den jødisk-kommunistiske styreform og dermed bane vegen for sitt eget herredømme. Forfallet i etterkrigens Tyskland var jødenes verk, likeså Versaillestraktaten og Weimarforfatningen. Overalt bryter jødene ned nasjonale skranker, undergraver verneviljen og folkets selvoppholdelsesdrift, alle hindringer for sine planer.
Det er av avgjørende betydning for alle å komme til klarhet over hva krigen gjelder og jødenes andel i den. Jeg vil dog i denne forbindelse gjerne nevne en ting og det er at jeg ikke taler ut fra en inhumanistisk innstilling. Jeg har vært med på å redde livet for hundretusener av jøder i Russland, men vi som deltok i dette redningsarbeid vi lærte jødene å kjenne. Også deres komplette likegyldighet overfor andres lidelser, se1v bolsjevikene matte være med på å tvinge dem til å dele noe med andre som var i nød.
Jeg tør si at jeg taler ut fra rent menneskelige og nasjonale hensyn, når jeg taler om jødenes store skyld i de ulykker som no hjemsøker verden.
Jøden er orientaler, han hører ikke heime i Europa, og enda mindre har han noenting å gjøre i Norge. Han er et internasjonalt, ødeleggende element. Det urgamle jødeproblem skyldes ikke at de andre er så slette, det er jødene selv som ved sitt vesen og sin handlemåte skaper problemet.
Et problem for seg er de barn hvor en av foreldrene er jøde og den annen f.eks. nordmann. Der ser vi tragedier av mest opprivende art, men hva skal en gjøre annet enn å hindre at slikt skjer i framtiden, og verge sitt eget folk mot jødens og jødedommens ødeleggende innflytelse?
Vi har sett hvordan samfunnene ved raseblanding og under jødisk påvirkning er blitt fullstendig judaisert i løpet av utrolig kort tid. I Tyskland satte de seg fast i løpet av noen få måneder. I Frankrike, i Ungarn, Bulgaria, Østerrike, Polen dominerte de fullstendig, og i dag er det jødene som bestemmer i USA, England og Sovjetunionen.
Jødeproblemet skjuler hele verdensproblemet.
Dette er Lokes fryktelige avkom, Midgardsormen og Fenrisulven. Det er en misforståelse å tro at det kan foregå en langsom utjevning, - bare av den grunn at jødene ikke vil assimileres, og når man forkynte at den franske revolusjons slagord om frihet, likhet og brorskap vilde bringe jødesporsmålet ut av verden, har utviklingen vist nøyaktig det motsatte.
Denne 150-årige "utjevningsprosess", hvor jødene overalt fikk like borgerrettigheter med landets egne innbyggere, har nettopp gitt jøden alle våpen i hånden og ført til kaos og et fryktelig sammenbrudd av den gamle verden.
Den eneste mulige løsning er at jødene forlater Europa og drar til et annet område, - helst en øy.
I dette spørsmål er ikke tale om noe kompromiss.
De som kjemper mot NS i dag, kjemper sammen med den revolusjonære jødedom som slavebinder folkene. Ifølge Stafford Cripps (hvis sympati for bolsjevikene er alminnelig kjent) skal den røde fane - verdensrevolusjonens symbol - vaie over Berlin etter krigen. Og hvis det rnirakel skulde skje at de allierte seiret, vil det ikke bare komme til å vaie over Berlin, men over hele Europa. Stafford Cripps, og flere andre ansvarlige engelske politikere, hevder også at ingen våpenstillstand, ingen fredsoverenskomst må sluttes uten opphevelse av alle antijødiske forholdsregler, ingen fredsforhandlinger drøftes uten at jødene er med, og jødene skal fritt vende tilbake til Europa.
Når man ser det spill som her er i gang, og når vi vet at NS fører en fanatisk og aldri sviktende kamp på sin del av fronten i denne verdenskamp, som avgjør hele menneskehetens skjebne, og vi ser hvordan våre landsmenn av blindhet, dumhet eller ond vilje søker å gjøre vanskeligheter, er det et spørsmål om vi muligens går for lempelig fram overfor våre motstandere. Det det gjelder er jo om Europa skal bli et bytte for kaos, hungersnød, bolsjevisme og et forbrytersk jødevelde, eller om det skal lykkes å redde Europa, bryte kapitalens lenker og skape en ny sosial ordning hvor pengenes og jødenes makt er brutt, og grunnlaget kan legges for sosial rettferd og gode kår for hele det arbeidende folk.
VIRKSOMME ORD