I våre gamle sagaer fortelles det mest om kamp og strid; men når våre forfedre skulde tenke sig noe riktig godt for sig selv og sitt land, samlet deres ønsker og håp sig i ordene: «godt år og fred». Mer krigerske var de ikke. Vi tar deres ord op igjen idag: kortere og bedre kan ikke våre tanker ved nyttårsskiftet finne uttrykk enn i dette at vi ønsker hverandre, vårt land, og hele den kjempende menneskehet: Godt år og fred! -
De fleste av dere vet sikkert at en av de største kulturbedrifter som er utført i Norge i 1920-30-årene, er den rekke monumentalmalerier i fresko som pryder mange av våre nyeste offentlige byggverker, særlig i Oslo, og som for største delen skyldes Axel Revold, Alf Rolfsen og vår venn her på Grini Per Krohg. Blandt disse freskodekorasjonene er det én gruppe som jeg, i stillings medfør, til stadighet har gått forbi og betraktet i årene forut for at jeg blev anbragt her; det er Revolds og Per Krohgs billeder i trappeopgangen til Universitetsbiblioteket. De har til opgave å anskueliggjøre våre gamle forfedres tro og livsopfatning og deres syn på krig og fred, slik som vi lærer det å kjenne i det ypperste dikt i den norrøne litteratur, Voluspå. Fremstillingen er samlet i tre billeder, Åsgard, Ragnarok og det nye Gimle.
Gang på gang utigjennem de siste to-tre tusen år har tenkende menn måttet reise spørsmålet om menneskeheten, eller rettere menneskeligheten og kulturen, er i tilbakegang eller fremgang. Det har vært noen som mente at gullalderen hører en fjern fortid til, og at menneskehetens barndom var en lykkelig uskyldighetstilstand, hvor det ikke fantes pengebegjær og maktsyke, tyranni og undertrykkelse. Andre har trodd på utviklingen, fremskrittet, på at vi er på vei fremover imot verdensfreden og imot et samfund hvor nød og fattigdom er utryddet og hvor hvert enkelt menneske får erkjent sin rett til fritt å utfolde sine evner og dyrke sine interesser. Det som vi i disse år oplever, synes ikke nettop å styrke en slik fremskritts-optimisme; men en flod kan ofte ha en bakevje, som likevel ikke betyr at strømmen er stanset, og jeg tror ikke det er nødvendig å gi slipp på optimismen, tross alt det vi ser omkring oss av ondt og stygt.
De beste av de gamle nordboer hadde arbeidet sig frem til en verdensanskuelse som på en vis må kalles optimistisk; men de var altfor virkelighetsnære til å tro at menneskehetens lykketid kunde opnås ganske lettvint og uten videre: en stor krise måtte til, et Ragnarok, hvor godt og ondt stod imot hverandre i veldig strid, og hvor mangt og meget måtte gå til grunne, før den endelige seier var sikret. Om dette er det de tre billedene handler.
Det første fremstiller gudene i Åsgard. Der ferdes Tor og Odin, Frey og Freya og andre æser og åsynjer, tilsynelatende sorgløse i sin guddommelige herlighet, men likevel preget av en viss utrygghet: Tor har sin hammer rede mot æsenes evige fiender, jotnene, og innunder grenene av Yggdrasils veldige ask sitter de tre norner og spinner skjebnetråder for både mennesker og guder.
Dette billedet er malt av Revold, og han er også mester for det motstående, skildringen av den nye og lykkelige verden som skal opstå efter krisen. Et storlinjet, vakkert og ekte norsk landskap, hvor «foss faller fra fjellene, og ørn flyr over», og hvor en ny menneskeslekt har den glede å finne i gresset de gulltavler som gudene hadde spilt brettspill med i tidenes morgen.
Revolds billeder lyser i naturens friske farver og former. Både landskap og mennesker lever, - og med norsk særpreg; men midt imellem disse to, på fondveggen, står Per Krohgs Ragnarokskildring. Den er koloristisk fint stemt inn i den helhetsvirkning trappeopgangen skal gi; men dens grå og grønlige toner er ikke den frie naturs farver, - hele billedet er både i linjer og koloritt en fremstilling av maskinalderens og uniformeringens, mekaniseringens og krigens forferdelighet og gru. Motsatt Revolds frie, norske og konkrete landskaper er Per Krohgs Ragnarok internasjonalt og abstrakt, og billedets karakter er så å si matematisk uttrykt ved en malt innramning av elliptisk form. Og Krohg har ikke gjort sitt billede tidløst som den evige natur, men forkynner for oss den uhyggelige sannhet at Ragnarok, det er nu, det er i dag! Billedet er vel malt omkring 1930, men det virker skremmende aktuelt. Et tog av ensklædte menn, i vår tids drakt, kommer vandrende som en grå hær, uten individualiteter, uten sjel og menneskelighet; i vannet nedenfor dem ser vi dykkere og ubåter, i luften over dem kretser fly, - en får følelsen av at bomber kan eksplodere når som helst. Per Krohgs skildring er uforglemmelig, - genial i sin fortetning, sin angstfylte analyse av vår tids grunnskade.
Vi lever jo i dette Ragnarok, og bare ved tanken på dette billede er det som en kold hånd griper en om hjertet, - men så sier man til sig selv: Ja, slik er Ragnarok; men efter Ragnarok kommer det nye Gimle! Den gamle og på en vis gode tid vender ikke tilbake helt slik som den var; men det beste fra den gang - gulltavlene i gresset - skal vi nok finne igjen, når Fenrisulven er drept og de onde makter beseiret. Og da skal vårt land gjenopstå til en lykkelig fredstid, og vi skal atter få leve og ferdes i en stor og fri natur, hvor foss faller fra fjellene og ørn flyr over, og hvor menneskene atter skal ha lov til å glede sig og være sig selv.
I det håp at Ragnarokskrisen stunder mot sin avslutning og en ny tid er i vorden, ønsker jeg dere alle, og hele Norge og den øvrige verden
Godt år og fred!
VIRKSOMME ORD