Noen ord om antisemittismen: Den er gjennom nesten hele sin historie, fra lenge før Muhammed til forrige århundreskifte, nesten utelukkende et europeisk og kristent fenomen.
Fra Anne Frank-stiftelsen: "Gjennom mange århundrer utgjorde jødene i likhet med de kristne en stort sett tolerert minoritet i de muslimske landene. De måtte betale en spesiell skatt og var underlagt forskrifter når det gjaldt klesdrakt, men nøt større religiøs og økonomisk frihet enn i den kristne verden."
Minne om at da jødene ble forvist fra Spania efter at Isabella og Ferdinand hadde erobret den siste rest av det arabiske rike, i 1492, ble de ønsket hjertelig velkommen til Istanbul! Men, igjen sitat fra Anne Frank-stiftelsen: " etter at de første sionistene kom til Palestina mot slutten av 1800-tallet, forandret dette seg. * Jødiske samfunn i araberverdenen ble nå sett på som representanter for den sionistiske angriperen. * Fiendskapet mot Israel ble først overført på israelerne og siden på jødene i sin alminnelighet."
Antisemittismen i Europa ledet til organisert innvandring fra 1882, og efterhvert til kravet om et eget hjemland for jødefolket, som ble til et krav om å få overta Palestina.
Folketomt? Ved utbruddet av første verdenskrig ca. 690 000 ib, av dem ca 12 % jøder.
Balfourerklæringen 1917 til lord Rotschild. Et nasjonalt hjem, ikke brukt uttrykket "stat". Tilsvarende Nasjonenes Forbund.
Efter annen verdenskrig et voldsomt press blant overlevende jøder i Europa for å få komme til Palestina. De følte, med adskillig rett, at ikke bare Tyskland, men hele det europeiske kontinent, var negativt overfor dem, og at bare Palestina kunne by dem verdige muligheter. Til innsikt i denne utviklingen i den første og mange steder fryktelige og kaotiske tiden krigens slutt kan jeg anbefale romanen "Exodus" av den jødiske forfatteren Leon Uris. Hans to bind har de talende titler: "Landet er mitt" og "Øye for øye". Men det store arabiske flertallet i Palestina, med røtter i landet siden oldtiden, følte ikke at landet var jødenes. Britene prøvet å begrense innvandringen for å begrense konflikten mellom innvandrerne og de som ville beholde sitt land, men forgjeves. Militært var palestinerne underlegne, efter britenes undertrykkelse i mandatperioden, mens den jødiske befolkningen viste utrolig dyktighet og fikk sterk økonomisk og materiell støtte utenfra.
FN's delingsvedtak av 1947. Må ta i betraktning at FN på den tid var dominert av seierherrene efter annen verdenskrig, og handlet mot protester fra den arabiske verden. De oppfattet delingsvedtaket som en videreføring av brudd på løfter efter første verdenskrig - om folkenes selvbestemmelsesrett. Arabiske stater følte seg av slike grunner ikke moralsk forpliktet til å bøye seg for vedtaket. Den arabiske befolkningen, som tross massiv jødisk innvandring utgjorde 68 % av folket, skulle få 45 % av arealet.
Antakelig enda viktigere: Israel respekterte ikke vilkårene for den nye staten, nemlig at den måtte "garantere for alle personer like og ikke-diskriminerende rettigheter i sivile, politiske, økonomiske og religiøse saker og beskyttelse av menneskerettigheter og fundamentale friheter, inklusive frihet for språk, tale og publisering, utdannelse, forsamling og foreningsdannelse". Det var klart at FN ikke ville ha en stat som kunne drive ut folk som bodde der.
Om den videre historien er det vanlig å referere at - for å si det med den tidligere formannen i det mosaiske trossamfunn Rolf Kirschner i en artikkel i Aftenposten tidligere i år: - "Da Israel ble proklamert, angrep de arabiske nabolandene". Samuel Bodd og Edvard Dæhlin, Info-Midstøsten:
"Storbritannia trakk seg ut 14. mai, og Israel ble opprettet med folkerettslig grunnlag i FN-vedtaket. Så angrep araberstatene det området Israel hadde fått".
Dette innebærer en fortielse av grusomme fakta. Allerede før staten Israel ble grunnlagt startet jødiske kampgrupper massakre mot palestinere, mest virkningsfull den som fant sted i Deir Yassin - under ledelse av Menachem Begin - som senere fikk fredsprisen.
Utskrift fra Benny Morris: The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. side 237 ff, KW's oversettelse: (KW merknad: Israel ble opprettet 14.05.1948.)
9. april 1948 - (35 dager før staten Israel ble opprettet) gikk 80 Irgun og 40 Stern, under deler av slaget støttet av Haganah maskinkanonskyttere * og to skvadroner pansrede kjøretøyer fra Palmah, til angrep på og inntok Deir Yassin, som hadde sluttet en avtale med sine jødiske naboer om å avstå fra krigshandlinger * Angriperne gikk fra hus til hus, kastet granater inn i dem, og kastet flammer inn i husene * De sprengte flere hus i luften * Angriperne skjøt ned enkeltmennesker og familier da de flyktet fra sine hjem * De samlet åpenbart også opp landsbybeboere, som inkluderte militsmenn og ubevæpnede sivile av begge kjønn, og myrdet dem, og henrettet fanger i en dump like ved.
Den 12. april rapporterte sjefen for Haganahs efterretningstjeneste i Jerusalem, Yitzak Levy:
"Hele familier - kvinner, gamle folk, barn - ble drept. Noen av fangene (som var) flyttet til oppsamlingspunkter for fanger, blant dem kvinner og barn, ble * myrdet av sine fangevoktere."
Haganahs efterretningstjenestes mann på stedet, Mordechai Gichon, rapporterte den 10. april:
"På eftermiddagen den 9. april (1948) ble ordren forandret til å drepe alle fanger* Voksne menn ble bragt til byen i lastebiler og paradert i bygatene, derefter bragt tilbake til stedet og drept med gevær- og maskingeværild. Før andre innbyggere ble satt om bord på lastebiler, tok mennene fra Irgun og Stern fra dem alle smykker og stjal pengene deres. Oppførselen mot dem var spesielt barbarisk (og omfattet) slag, slag med geværkolber, spytting og utskjelling."
Om denne massakren (som var en av flere) skriver Benny Morris videre at den
"økte presset mot de arabiske statenes ledere for å hjelpe de angrepne palestinerne og styrket deres hensikt å invadere Palestina. *
Den viktigste umiddelbare virkning av massakren var å utløse panisk flukt fra Palestinas landsbyer og byer."
Noen måneder senere erklærte Stern "Alle vet at det var Deir Yassin som slo redsel inn i hjertene på de arabiske masser og forsårsaket masseflukten."
Tross dette er det fremdeles noen som tror på den myte som det lyktes å skape, nemlig at de som flyktet, reiste frivillig, efter oppfordring fra arabiske ledere.
Benny Morris hevder (Aftenposten 13.01.04) at de ugjerningene som direkte tok sikte på å drive den arabiske befolkningen ut av den nye staten, ble ledet fra høyeste hold. Han sier at Israels første statsminister, David Ben Gurion, "forstod at det ikke kunne bli noen jødisk stat med en stor og fiendtlig innstilt arabisk minoritet i sin midte". Og Benny Morris legger til: "Det ville ikke blitt noen jødisk stat uten at 700 000 palestinere ble fjernet. Derfor var det nødvendig å fjerne dem."
Uansett om man nekter å tro på dette, kan man i hvert fall ikke benekte at Israel nektet dem å vende tilbake, i klar strid med FN's vilkår for den nye staten. Noen har forsvart dette med at Israel i stedet måtte ta mot jøder som ble fordrevet fra arabiske land. Dette stemmer heller ikke: Den store innvandringen derfra kom meget senere - sterkest rundt 1960 - efter at Israels overgrep mot palestinerne hadde skapt vanskeligheter for jødene i den arabiske verden.
Utdrivningen av arabere fra Israel i 1948 ble begynnelsen til det enorme flyktningproblemet som har forgiftet regionen hele tiden senere. Ved fordrivelsen av det meste av den opprinnelige arabiske befolkning, og forbudet mot at de fordrevne kunne vende tilbake til sine hjem, ble Israel en annen type stat enn den FN hadde vedtatt å opprette. Men vestlige land, som hadde presset gjennom opprettelsen av den nye staten, gjorde ingen ting for å beskytte dem som ble så grusomt rammet av den.
Myten om årsakene til flyktningproblemet er blitt supplert med myter om senere kriger. For eksempel Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, A:post 01.09.2006:
"Som kjent ble Israel angrepet første gang av sine naboland allerede i 1948. Flere kriger har senere fulgt, alle startet av Israels naboland."
Suez-krigen 1956. (komme tilbake til angrepene på Libanon).
Flyktningproblemet ble enda meget større efter krigen i 1967. Israel trosset da FN's klare krav om tilbaketrekning til grensene fra før krigen startet.
Sikkerhetsrådets resolusjon av 22. november 1967 krever "tilbaketrekning av Israels væpnede styrker fra områder okkupert i den nylige konflikt". At man her - efter krav fra USA - ikke uttrykkelig krevet tilbaketrekning fra alle okkuperte områder, må tolkes i sammenheng med åpningsord i den samme resolusjon, som slår fast "utillateligheten av å tilegne seg territorium ved krig". Allerede før denne resolusjonen ble vedtatt hadde Norges utenriksminister John Lyng (H), på vegne av Per Bortens borgerlige samlingsregjering, slått fast at dette måtte være Norges utgangspunkt. Kjell Magne Bondeviks onkel Kjell Bondevik (Kr.F) var et fremtredende medlem av den norske regjering som stadfestet dette.
Seksdagerskrigen i 1967 ble en lysende seier for Israel. 40 år senere ble hovedoppslaget i et av verdens ledende tidsskrifter, "The Economist", at dette ble "Israels bortkastede seier." Situasjonen er blitt enda meget verre, både for Israel og palestinerne. Hvorledes kunne det gå så galt?
Svaret tydelig: Israels overmakt ble ikke brukt til å sikre grensene, men til 40 års skrittvis anneksjon av stadig mer av palestinernes land. Det måtte føre til forbitret motstand. Og så har Israel gjort som okkupanter har gjort forgjeves utallige ganger før i verdenshistorien: Fortvilet voldelig motstand fra de undertrykte er møtt med stadig mer brutal vold fra okkupanten. Okkupasjonen har trukket Israel ned til stadig mer fryktelige brudd på folkeretten og menneskerettighetene.
29. januar i år kom en rapport fra FN's ekspert på "menneskerettssituasjonen i de palestinske områder som har vært okkupert siden 1967", John Dugard. Rapporten beskriver også de militære aksjoner som Israel har sett seg berettiget til:
"(Israelske) missiler, granater og bulldosere ødela eller skadet hjem, skoler, sykehus, offentlige bygninger, broer, vannledninger og kraftforsyning. * Økonomiske sanksjoner har hatt sterke virkninger i Gaza. Omtrent 70 % av Gaza's arbeidsstyrke er arbeidsløse eller uten lønn og over 80 % av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensen. Beleiringen av Gaza er en form for kollektiv avstraffelse i strid med Fjerde Geneve-konvensjon av 12. august 1949. Den hensynsløse bruk av militær makt mot sivile og sivile mål har resultert i alvorlige krigsforbrytelser. "
Rapporten påviser at også Vestbredden har vært utsatt for alvorlige brudd på menneskerettighetene som resultat av militære inngrep, ved byggingen av Muren som går på kryss og tvers gjennom palestinske områder, og ved nedrivning av hus. Over 500 kontrollposter og veisperringer hindrer bevegelsesfrihet i de okkuperte palestinske områdene. Utvidelser av bosettingene for israelske borgere på okkupert land fortsetter. Det er blitt helt klart at både den folkerettsstridige Muren og de 500 veisperringene, først og fremst tar sikte på å beskytte disse folkerettsstridige bosettingene.
En rapport fra den israelske organisasjonen B'tselem slår fast at i år 2006 drepte israelske styrker 660 palestinere, blant dem 141 barn. I den samme perioden drepte palestinere 17 israelske sivile og 6 soldater. Bare det regnes som terrorisme. De som dreper 28 ganger så mange som terroristene, kalles ikke terrorister. Dobbeltmoralen er selvlysende.
Vestens krav om slutt på volden rettes ensidig til dem som utøver minst av den. USA og Israel fikk til en boikott av den svakeste part, den palestinske selvstyreregjeringen. Boikotten var dypt umoralsk, fordi den skapte ubeskrivelig nød blant millioner uskyldige, som enda en kollektiv straff - ikke for undertrykkerne men for de undertrykte. Igjen ble resultatet det motsatte av den offisielle hensikt, men som folk med gangsyn sa på forhånd: mer politisk og religiøs ekstremisme, og borgerkrig blant de undertrykte. At amerikanske og israelske penger og våpen en av to stridende bevegelser i palestinske områder - Fatah - til bekjempelse av konkurrenten Hamas, bidrog til borgerkrig, må ha vært ventet. Var det også beregnet?
Vestens holdning til den lovlig valgte palestinske regjeringen har vært en oppfølging av den blindhet som gjennom årtier har skapt så fryktelige katastrofer i hele Midtøsten. Vestens toleranse overfor grusomme brudd på menneskerettighetene, som først og fremst rammer de uskyldige blant de undertrykte, undergraver tilliten til Vesten i store deler av verden. Nøden, overgrepene og fornedrelsen skaper fruktbar grobunn for politisk og religiøs ekstremisme, fanatisk islamisme, terrorisme - og Al-Qaida. Standhaftig gjentakelse av 40 års feilgrep skaper større fare for både palestinere, Israel, moderate arabiske regimer og den vestlige verden.
Hvorfor tok utviklingen denne fryktelige veien? Om dette har en av Israels egne fremtredende ledere, tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami, en klar mening: I sin bok "Scars of War, Wounds of Peace: The Israeli-Arab Tragedy." (London 2005) hevdet han ifølge Economist 11.02.06:
"Efter nederlaget (i 1967) kunne araberne ha godtatt fred på grunnlag av grensene fra 1948 som de hittil hadde forkastet. Men nå ville et beruset Israel ha mer, og unnlatelsen av å skape fred ledet både til en gjenoppliving under israelsk okkupasjon av en rasende palestinsk nasjonalisme og oppkomsten av - under fortryllelsen av seksdagers-seieren, av en messiansk nasjonal-religiøs jødisk ekspansjonisme"
Ved Oslo-avtalen av 1993 skulle palestinerne oppnå frihet og verdighet. Men denne fredsprosessen ble torpedert ved utbyggingen av stadig flere folkerettsstridige israelske bosettinger på okkupert land, som demonstrerte at det ble stadig mindre igjen av det som palestinerne håpet skulle bli en stat for dem. Fredsprosessen ble en anneksjonsprosess.
De som ikke vil se hvor forferdelig gal denne beslagleggelsen av naboenes land er, og hvor destruktiv denne undertrykkelsen av et annet folk er blitt, prøver å avfeie kritikken som "hat mot Israel". Med slike uttrykk flykter de fra virkeligheten, fordi den bryter så fryktelig med forventningene til det nye Israel. Og historien om europeernes vanvittige overgrep mot jødefolket gjør det vanskelig å tenke klart, når dette grusomt rammede folk har fått ledere som selv begår overgrep mot andre. Men når også fremtredende israelere understreker hvor meningsløst gal Israels kurs er blitt, må det vekke til en storm som tvinger frem en ny linje, bort fra den katastrofen som truer igjen.
Israel er styrt inn i en situasjon der det er omgitt av et hav av fattigdom og hat, som utvikler en dødelig trussel. Vestlige makters tafatte holdning til Israels undertrykkelse av palestinerne står i grell kontrast til alt vestlig snakk om demokrati og menneskerettigheter. Dobbeltmoralen medvirker til hat mot Vesten blant fremmede folkeslag. Det er ikke lenger mulig å skape fred og tillit mellom Vesten og den muslimske verden uten at Vesten langt kraftigere enn hittil krever at også Israel respekterer folkenes selvbestemmelsesrett, folkeretten og menneskerettighetene.
FN viste allerede i 1967 veien til det eneste holdbare grunnlag for fred, det samme som Shlomo Ben Ami peker på: Israel må trekke seg tilbake til grensene fra 1967, uten andre revisjoner enn begge parter finner rimelige. Og de 700 000 palestinere som ble fordrevet fra sine hjem da staten Israel ble dannet - og deres efterkommere - må få et oppgjør som gjør det mulig for dem å slå seg til ro. Til gjengjeld må Israel få solide garantier for sin sikkerhet.
To ganger har Israel fått konkrete tilbud fra alle sine arabiske naboer om garantier for sin sikkerhet, dersom det vil slutte fred på det grunnlag som FN har anvist. Det vil ikke bli vanskelig å få flere til å slutte seg garantiene for sikkerhet, dersom Israel vil avslutte okkupasjonen. De som forsvarer at okkupasjonen likevel fortsetter, vil i virkeligheten ikke bidra til sikkerhet for Israel, men støtter en kurs som bare kan ende med katastrofe. Kravet om slutt på 40 års okkupasjonen er et krav om redning for både palestinerne og Israel.
Hva kan det komme av at den vestlige verden, som for øvrig krever respekt for folkenes selvbestemmelsesrett, og respekt for folkerett og menneskerettigheter, kan godta så massive brudd på slike rettigheter som Israels okkupasjonspolitikk innebærer?
Dårlig samvittighet for europeeres vanvittige forbrytelser mot jødefolket.
Religionen. Landløftene: Eks 3. Mos 20.24: "Men dere skal ta landet fra dem, et land som flyter med melk og honning. Jeg vil la dere få det til eie".
Vi må bygge på hele Bibelen, sier noen som misbruker Bibelen til støtte for grusomhet. Men så vil de likevel slett ikke bygge på hele Bibelen. I samme bok, samme kapitel, vers 13 kreves dødsstraff for homofil praksis. At det ikke er Guds krav til vår tid, skjønner også de ortodokse. Men hvilken logikk er det da i å kreve at politikken skal bygge på et annet grusomt ord som står på samme sted, nemlig at et folk skal ta landet fra et annet?
Generalsekretær i Norges største misjonsorganisasjon, Karl Johan Hallaråker: "Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham/Israel. * Tilsvarende er det med forbannelsen. Den vil ramme dem som forbanner Abraham/Israel".
"Må vi ikke selv leve slik at vi kommer under Guds forbannelse med våre liv og vår framtid! * Da er det ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til Israel og jødene! Gud tåler ikke vilkårlig behandling av sin øyensten."
Umuligheten av å bygge krav til folk som har andre religioner, på egen religions hellige skrifter. Oppskrift på evig krig.
I USA enda langt viktigere: "Economist" 05.08.2006: "To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst.(The second coming)"
I den samme artikkel: "Hvorfor er Amerika så meget mer pro-Israel enn Europa? Det mest opplagte svar ligger i den makt som ligger hos meget synlige politiske krefter: Israel-lobbyen (AIPAC) og det religiøse høyre."
I dag: Konflikten i Det hellige land en del av en meget større konflikt i hele regionen. Forsøk på å løse problemene med stadig ny bruk av militære midler vil få fryktelige konsekvenser, kanskje mest for Israel, som blir oppfattet som USA's utpost i regionen.
Se 50 år frem!
VIRKSOMME ORD