Tross alle de ulykker som i dag for et år siden brøt inn over vårt land, og de lidelser vårt folk har gjennomgått og fremdeles gjennomgår, kan vi med stolthet se tilbake på den 9. april 1940. For mange kunne stillingen synes håpløs. I løpet av noen få timer hadde vi mistet de fleste av våre forsvarsmidler. Men allikevel gav vi ikke opp. Landets Konge handlet etter sitt valgspråk "Alt for Norge". Han ville heller gå under i kamp enn bøye seg for den makt som truet med å ødelegge det folk hvis første tjener han alltid har vært. Og Stortinget bøyet seg heller ikke. Det gav Regjeringen sin enstemmige fullmakt til å føre krigen, om nødvendig, også utenfor landet, og gjorde det dermed mulig å opprettholde Norge som stat selv etter at landet måtte oppgis.
Det er idag en glede for den lovlige norske Regjering å kunne hylle Kongen og Stortinget.
Vi går inn i det annet år etter at ulykken rammet vårt land. Men vi går ikke inn håpløse. Tvert imot. Tross det at Tyskland underkuer land etter land, så er ikke underkuelsen varig. Hatet mot undertrykkerne vokser for hver dag, i Tsjekkoslovakia, Polen, Nederland, Belgia og Frankrike så vel som i Norge. En dag vil hatet slå ut i åpen flamme, - kanskje til en avgjørende innsats. Historien har klart vist oss, at ingen undertrykkelse av frihetselskende nasjoner er evig. Hitlers Tyskland er en koloss på lerføtter.
Og særlig fortrøstning har Englands verdenshistoriske innsats gitt oss. Vi vet at England ikke kan bli beseiret, især etter at Amerika er gått inn så effektivt for frihetens sak.
Vi vet også at hele det norske folk, - jeg regner ikke her med den lille flokken som står i Quislings landsforræder-parti, - lengter etter frihet, og at alle er parat til å yde de ofre som kan bli krevd for at landet igjen skal bli fritt.
Alt dette gjør at vi ser neste år fortrøstningsfullt i møte. Det kan bli store vansker, og kanskje også hårde kamper, men vi vet at ut av disse vansker og kamper vil Norges frihet og selvstendighet vinnes.
VIRKSOMME ORD