John Raleigh Mott, som skal dele årets Nobelpris med Emily Greene Balch, er også amerikaner. Han er födt i Sullivan County i staten New York 25. mai 1865. Han skulle egentlig vært trelasthandler som sin far og fraktet tömmer på Delawareflodens bielver. Men han var en leselysten gutt, og byens metodistprest fikk overtalt foreldrene til å la ham studere. Gutten visste lenge ikke hvad han ville bli. Faren ventet ham hjem igjen til trelasthandelen, og selv tenkte han på både å bli prest, jurist og politiker. Men i studieårene ble han grepet av Kristi evangelium til menneskene, og da K. F. U. M. hadde bud etter ham og bad ham bli reisesekretær blandt studentene ved Amerikas og Canadas universiteter, tok han imot tilbudet som et kall fra Gud. Han fulgte kallet. Det förte ham ikke tilbake til Delawarefloden. Det förte ham ut over den vide verden, og det förte ham hit idag.
De som har fått Nobels fredspris, pleier å ha navn som er kjent fra fredskonferenser eller kongresser om nedrustningsproblemer og voldgiftstraktater, eller fra akutte politiske situasjoner, hvor de har hatt en lykkelig hånd i lösningen av store og alvorlige konflikter. Men den gamle John Mott er kommet hit fordi han har vært tro mot det kall den unge student fulgte, og har skapt verdensomfattende organisasjoner som har samlet millioner av unge mennesker i arbeidet for de kristne idealer om fred og fordragelighet mellom menneskene. Han var aldri politiker, han var aldri aktiv i det organiserte fredsarbeid. Men han var alltid en levende kraft, en utrettelig kjemper i Kristi tjeneste, en såmann i unge sinn, som han åpnet mot de lyskilder som han mente kunne gi verden fred og före menneskene sammen i forståelse og godvilje. Det var alltid först og fremst ungdommen han arbeidet med. For det er i den alle muligheter lever. Den er framtidens ledere. Det sinnelag som fyller ungdommens hjerter, skal en gang gi verden dens ansikt. Og den gamle John Mott er ennå midt i blandt de unge, utrettelig sin Herres tjener. Han har lidt dype skuffelser i sitt lange liv. Men de har aldri böyet hans hjerte eller gjort hans sinn koldt. Han tror på det godes seier, på at bak all strid og kamp og alle skuffelser og nederlag venter oppfyllelsen av den kristne forjettelse om at alle skal vorde ett. Man må bare være tro i sitt kall, bestandig i sin tillit til at det tjenersinn som aldri går trett, en gang skal få se se den spire av fredens plogfurer i en verden som er fri for frykt.
Den unge akademiker som reiste fra college til college for å predike Guds ord blandt studentene, fölte oppgavene og mulighetene vokse i sitt sinn. Han forstod at det frimodige og åpne kameratskap, som bandt de kristne studenter ved de amerikanske og canadiske universiteter sammen, kunde bli en mektig impuls for hele verden, hvis det var mulig å vide ut kameratkretsen fra land til land, og han fikk se sin dröm bli virkeliggjort. - De kristne studenters verdenssammenslutning ble stiftet under Motts ledelse ved et möte på Vadstena slott i 1895. Etter det dro Mott ut på sin förste misjonsreise. Han skulde organisere studenterforeninger jorden rundt. På denne reisen besökte han 24 land, stiftet 70 nye foreninger, dannet nasjonale kristelige studenterforbund i India, Ceylon, Ny Zeeland, Australia, China og Japan, og korresponderende medlemmer av verdensforbundet ble pekt ut i en rekke europeiske land, i Egypt og på Hawaii. Siden har han gang etter gang reist jorden rundt. En har regnet ut at han på sine reiser har tilbakelagt over to millioner engelske mil. Det er 70 ganger jordens omkrets.
Få mennesker har reist i så mange land og talt til så mange mennesker og skapt en sånn tillit omkring seg som John Mott. Han reiste aldri uforberedt. Når han skulle besöke et land, studerte han först dets kultur, dets skikker, de religiöse og politiske forhold i landet. Når han kom, kunne han tale med de folk han mötte som en venn som kjente landet og menneskene og deres livsforhold, og hans sinn var alltid åpent for nye inntrykk, for andres måte å tenke og föle på. Han var ikke en amerikaner som bragte et evangelisk budskap til Polen, til Sydamerika, til Östen, på amerikansk manér. Han var en forkynner av en enkel kristendom, som sökte den form som kunne gjöre den nær og levende for de mennesker som skulle ta imot den. Gud er vår fader, sa han. Men er Gud vår fader, er vi alle brödre, da er der ingen grenser og ingen raser som skiller mennesker fra hverandre.
De studenter som sökte til Motts organisasjon, var ikke bare protestanter. De kom fra de romersk- og greskkatolske kirker, fra de Thomas-kristne i India, fra de nestorianske, syriske og koptiske kirker. Han ville gi den kristne verden nye ledere, som med kjærlighet og vidsyn favnet ut over de gamle grenser som for hadde skilt menneskene. Alle raser har noe verdifullt å bringe til det store åndens samfunn, sa han, og alle raser og folk behöves for at Kristus kan åpenbare sin herlighet og utöve sin makt.
Han er selv metodist, men han reiste ikke i et kirkesamfunns tjeneste. Han arbeidet mellom folk av alle konfesjoner og alle raser, og hans råd og hans hender var åpne mot dem alle. Han sökte ikke bare de religiöse kretser, men vitenskapsmennene, de politiske förere, statsmennene og först og sist ungdommen. Hans enkle forkynnelse virket inspirerende, som en kraftkilde, og hans sterke, uegennyttige, noble karakter grep dem han talte til eller samtalte med, og vant ham venner og tilhengere, åpnet veiene for det brorskap mellom menneskene under Kristi förerskap som var hans forkynnelses kjerne.
Han er dessuten en organisator av store dimensjoner. Den verdensorganisasjon av kristne studenter som han stiftet i Vadstena, vokste under hans ledelse til en mektig organisasjon med hundretusener av medlemmer i mer enn förti land. Han organiserte en rekke verdenskonferanser av kristne studenter. Den mest kjente er den som ble holdt i 1907 i Tokio og som ble et gjennombrudd for bevegelsen i Östen.
Hans sterke personlighet preget organisasjonens arbeid, dens program og de resolusjoner den sendte ut over verden. Vi kristne studenter, heter det i en sånn resolusjon, tror på den grunnleggende likerett mellom alle raser og nasjoner, og ser det som en del av vår kristenplikt å gi uttrykk for det i vårt samvær med mennesker. Vi ser det også som vår absolutte plikt, av alle krefter å bekjempe alt som kan före til krig og krigen selv som et middel til å ordne internasjonale tvistigheter.
Motts og hans studenterbevegelses arbeid for freden, for godvilje og forståelse mellom menneskene, var en naturlig fölge av hans syn på Kristus som fredsfyrsten. Der ble en gang heist et slagord som en fane over hans bevegelse. Gjör Kristus til konge, heter det. Det er sånn Mott har fölt det. Kristus var den konge han tjente, og den kamp han förte, var en kamp for å vinne verden for den fred hans Konge ville gi menneskene.
I over 30 år var Mott de kristne studenters organisator og förer. Men samtidig har han også i årtier vært den ledende kraft i K. F. U. M., den organisasjon som först kalte ham til ungdomsarbeidet, og i 1926 ble han president for The World's Alliance of the Young Mens' Christian Associations. Denne organisasjon arbeider noenlunde etter de samme linjer som studenterfederasjonen, men den favner videre. I den finnes folk fra alle samfunnslag og yrker, gutter og unge menn, to millioner medlemmer i mere enn et halvthundre land. Den er bygget opp av selvstyrende nasjonale organisasjoner over hele jorden og fra alle kristne bekjennelser. De utveksler utsendinger og skrifter, holder studiekretser, internasjonale og ökumeniske möter, og söker gjennom planmessig arbeid å finne konstruktive lösninger for fredsarbeid mellom folkene.
John Mott er fremdeles verdensalliansens leder, dens inspirerende kraft, og gjennom hans fremragende organisasjonsevne og utrolige evne til å samle penger til de organisasjoner som står under hans ledelse har det lykkes å löse store og betydningsfulle oppgaver av humanitær art ved siden av den åndelige innsats som organisasjonen har gjort. Da de fleste internasjonale organisasjoner falt fra hverandre under den förste verdenskrig, samlet Mott sine organisasjoners krefter i et mektig arbeid for nettopp i denne ulvetid å bygge bro mellom menneskene ved å få i gang velferdsarbeid blandt soldatene ved frontene og ved å hjelpe millioner av krigsfanger på begge sider. Han trådte i forbindelse med ledende statsmenn både i krigförende og nöytrale land, var ustanselig på reise fra land til land og ved frontene, valgte ut sine medhjelpere, og samlet inn 250 millioner dollars til arbeidet. Hans menn var i ustanselig virksomhet for å gjöre krigsfangenskapet tålelig både moralsk og fysisk, og for å forberede sinnene for et normalt liv etter krigens opphör, uten den bitterhet som krigen og fangenskapet måtte skape, så det igjen skulle bli mulighet for et samarbeid mellom folkene.
Det var et av de störste fredsarbeider som er utfört i hele verdens krigshistorie, skrev president Taft, og han legger til at det i det vesentlige skyldes Motts organisasjonsgeni og inspirerende förerskap.
Etter våpenstillstanden ledet Mott et veldig arbeid blandt de demobiliserte soldater, og tusener av unge menn ble reddet fra å gå til grunne, fysisk og moralsk. Som en anerkjennelse av Motts enestående organisasjonsevne og energi ble han og hans medarbeidere innbudt, til å forestå gjenpppbygningsarbeidet i Polen, Tsjekkoslovakia, Hellas, Bulgaria, Romania, Estland, Lettland og Litauen.
Også i den annen verdenskrig har K. F. U. M. under Motts inspirasjon utfört et mektig velferdsarbeid i fangeleirene, og da krigen sluttet, var Mott tross sine 80 år igjen på reise gjennom mange land for ennå en gang å knytte de internasjonale forbindelser som var revet i stykker av krigen, og for å forberede den förste verdenskonferanse for sin organisasjon. Den ble holdt i Genève i sommer under Motts ledelse.
Men det er ikke bare det internasjonale arbeid mellom kristen ungdom i alle land som har tatt i bruk Motts store föreregenskaper. Han har også i en menneskealder vært den ledende skikkelse i det ökumeniske arbeid. På verdenskonferensen i Edinburgh i 1910 overdro de protestantiske kirker i Europa, Nordamerika og Australia Mott ledelsen av deres internasjonale virksomhet. Siden har Mott fått med i dette samarbeidet også kirkesamfunnene i Afrika, Asia og Sydamerika. Han har også opprettet og ledet International Missionary Council og Institute of Social and Religious Research.
På Misjonsrådets generalmöte i Jerusalem i 1928 möttes de europeiske og amerikanske kirkers representanter med representanter for kristne kirkesamfunn i den muhammedanske verden, i Hollandsk og Britisk India, i Kina, Turkestan, Persia, Irak, Arabia og Afrika under Motts ledelse. Mötet vedtok et utförlig konstruktivt raseprogram, som også inneholdt regler om beskyttelse av de innfödte mot ökonomisk og sosial urett, og planer om hvorledes man skulle unngå rivninger mellom nasjoner som foretok ökonomisk ekspansjon. I 1938 ledet han det tredje verdensmöte for det internasjonale misjonsråd i Tambaram i India.
Utrettelig har Mott over hele jorden arbeidet for å bekjempe rasefordommer. Han kjente dem bedre enn noen, for han hadde vært overalt, snakket med alle mennesker, og systematisk studert forholdene i alle de land han besökte.
Wang, som fire ganger har vært Kinas utenriksminister, sier at i mange kriser i Östen, når internasjonale komplikasjoner kunne lede til alvorlige forviklinger, kastet Mott sin innflytelse i vektskålen for å få i stand en fredelig lösning.
President Wilson, som hadde ubegrenset tillit til Motts karakter og dyktighet, forsökte i 1913 å få ham til å overta ambassadörstillingen i Kina, fordi han var fortrolig med folk og forhold i Kina, og fordi mange av de menn som var de mest aktive ved opprettelsen av en ny regjering og et nytt regime i Kina var hans venner og medarbeidere i K. F. U. M. - Men Mott avslo. Han hadde et kall han måtte være trofast mot. Han ville före sitt fredsarbeid videre gjennom de mange internasjonale organisasjoner han var leder for. Jeg vet ikke når jeg har vært så skuffet, sa Wilson, da han fikk avslaget.
Da det i 1916 var opstått en meget alvorlig konflikt mellom Amerika og Mexico, utnevnte Wilson Mott til medlem av den delegasjon han i den anledning sendte til Mexico, og det er karakteristisk for Motts hele posisjon at Motts oppnevnelse i avisene ble oppfattet som en utstrakt hånd til Mexico. Det er heller ikke usannsynlig at Motts intime fortrolighet med mexikanske forhold og hans fredsvilje hadde avgjörende innflytelse på den lösning av det spente forhold som kom i stand.
Året etter var Mott med som medlem av en amerikansk diplomatisk misjon til Russland. Hans tyske venner bebreidet ham siden at han hadde deltatt i denne misjon, men han hadde ikke noe politisk oppdrag, og det er bemerkelsesverdig for den anseelse han nöt at tyskerne etterpå vedtok å uttale sin tillit til renheten i Motts motiver, selv om de helst hadde sett at han hadde oppgitt sin internasjonale stilling för han reiste.
Motts arbeid for å utjevne rasemotsetningene var et ledd i hans fredsarbeid. Men det var ikke bare det. Det var også et arbeid for å skape verdige forhold mellom menneskene innenfor de enkelte land. I sitt eget land, i Amerika, har han gjort et stort arbeid for negrene. Den kamp som föres mot fordommene i ens eget samfunn, stiller kanskje större krav til en manns personlighet og karakterstyrke enn noe annet. Mott var den drivende kraft i arbeidet for å få i stand grupper i Sydstatene med både sorte og hvite medlemmer, ledende menn fra begge raser på de forskjellige områder for å löse spenningen mellom rasene. Han ledet det förste kristelige studentmöte for negrer i Amerika i 1914, og samme året ble det for förste gang i Amerikas historie under Motts ledelse holdt et stort möte av sorte og hvite kristne fra Nord- og Sydstatene. Hvis vi er kristne, sa Mott i sin avslutningstale, må vi kunne leve side om side som virkelige venner, i jevnbyrdighet, rettferdighet og gjensidig aktelse.
Det er det synet som har vært grunnlaget for alt Motts arbeid blandt de forskjelhge kirkesamfunn og misjoner, mellom rasene og mellom folkene. De tre store verdensorganisasjoner som i en menneskealder har stått under hans ledelse, studenterbevegelsen, K. F. U. M. og det internasjonale misjonsråd, har vært instrumenter i hans hender for å skape den ånd av kristelig fordragelighet og kjærlighet som kan gi verden fred.
Elihu Root som selv har fått Nobels fredspris, og som en gang var Amerikas utenriksminister, har sagt om Mott:
»Hans mektige personlighet og absolutte offervillige oppgåen i fredsarbeidet har aldri, tror jeg, hatt sin like. Han har ikke fått sin innflytelse gjennom sine offisielle stillinger, men har gjort disse stillinger betydningsfulle ved det arbeid han har utfört. Han har personlig i årevis reist over hele jorden, idet han benyttet sin offisielle posisjon som grunnlaget for å skape og fremme en universell sympati for de fundamentale ideer hvorpå freden nödvendigvis hviler.»
Det er et herlig syn, sa engang Disraeli, å se en stat bli reddet av sin ungdom. Men er det ikke et enda herligere syn, sier Mott, å se den studerende ungdom i alle folk og raser stå sammen i strevet for å fremme den mellomfolkelige freds- og velviljes höye idealer.
Mange fremragende kvinner og menn, beundringsverdige idealister, har gjort et veldig arbeid for å skape fred og voldgiftsavtaler mellom folkene, for å organisere internasjonale domstoler og å bygge opp Folkeforbundet og Forenede Nasjoner. Det har ikke Mott gjort. Men han har forsökt å skape den atmosfære som kan gi fredsarbeidet vekst og styrke og trygghet.
Han har selv engang uttrykt det sånn: La oss alltid legge vekt på voldgiftsavtaler og andre mellomfolkelige ordninger på freds- og voldgiftskonferanser, på opplysningskampanjer om disse livsviktige spörsmål, og på å vise praktisk skjönn i disse ting, men la oss også være enige om at det mest grunnleggende av alt, det som skal gi liv og effektivitet til alt det övrige, det som alene formår å skape og opprettholde den atmosfære, hvori mellomfolkelig voldgift kan leve, det som skal gjöre den effektiv eller allerhelst overflödig - det er å få fram det rette sinnelag, den rette innstilling av hjerte og tenkesett, det er å skape den rette ånd i folkenes liv.
Motts arbeid har vært viet det mest grunnleggende av alt. Han har gått ut til den hele verden og åpnet hjertene for fredens tanker, for forståelse, kjærlighet og fordragelighet. Han har gjort det som et Guds-kall, og i lyset av kallet har han forberedt den muld hvorav verdens håp skal gro.
VIRKSOMME ORD